Herold

Nok en gang har vitenskapelig ansatte ved den samfunnsfaglige delen ved UiT stilt seg til disposisjon for å bistå Sametinget.

Dette ved å utarbeide et teoretisk grunnlag for å fremme nye krav om særrettigheter til samene i Norge.

Det som jeg sikter til her er at jurist og professor innen havressursrett, Irene Dahl og jurist og førsteamanuensis, Endalew Lijalem Enyew, på bestilling fra Sametinget, har skrevet en rapport som er datert til den 20.10.25. Dette under tittelen «Sjøsamenes rettigheter til fiske i det tradisjonelle samiske bosettingsområdet: En sammenstilling av det eksisterende kunnskapsgrunnlaget».

På Sametingets hjemmeside fortelles det at «En ny rapport fra UiT, bestilt av Sametinget, viser at Norge er folkerettslig forpliktet til å anerkjenne og beskytte sjøsamenes rett til fiske. Rapporten anbefaler konkrete tiltak for å styrke rettighetene.» Ifølge Sametinget er altså dette en rapport fra UiT, ikke fra to ansatte jurister ved UiT.

Så noen kommentarer til innholdet i rapporten:

1. Rettssubjektet som rapporten dreier seg om er «sjøsamene». Hva eller hvem disse sjøsamene er og hvor de oppholder seg i Norge fortelles det ingenting om. Kriteriene for å kunne bli klassifisert som en sjøsame er fraværende i rapporten. Forfatterne har altså skrevet en rapport hvor det argumenteres for særrettigheter til en udefinert befolkningsgruppe. At to jurister, hvorav den ene er en professor og den andre er en førsteamanuensis, skriver en rapport hvor rettssubjektet ikke er definert, utover at det er «sjøsamer», må kunne sies å være noe spesielt. Så lenge begrepet sjøsame ikke blir definert må det betraktes som en floskel (fin, men tom tale). Forfatterne av rapporten har følgelig skrevet en rapport som dreier seg om særrettigheter til en floskel.

2. Objektet for de «sjøsamiske rettighetene» betegner forfatterne som sjøsamiske områder. Hva som er den geografiske utbredelsen for disse angivelige sjøsamiske områdene forteller forfatterne ingenting om. Hvor i Norge finnes disse områdene og hvor lang til havs finnes de? Helt til 200 n mil fra land? At disse to juristene heller ikke definer hva som er den geografiske utbredelsen til rettsobjektet må også kunne sies å være noe spesielt.

3. Forfatterne bruker begrepet sjøsamisk kultur. Hva som er for sjøsamisk kultur å regne fortelles det ingenting om i rapporten. Forfatterne holder seg følgelig med en floskel.

NOU 2001:34 «Samiske sedvaner og rettsoppfatninger» kunne ikke påvise noen spesiell samisk sedvane i fiskeriene, eller påvise at det fantes en spesifikk, levende sjøsamisk kultur i Finnmark. Der kan en lese at «…sjøsamene har tapt sin etniske identitet gjennom økonomisk og kulturell assimilasjon,…» og videre at « …siden samiske og norske fiskerimønstre er identiske, er det ikke snakk om en spesiell samisk fiskeriutøvelse. Etnisk orientert fiskeripraksis finnes ikke.» Denne konklusjonen ble trukket for 25 år siden.

1. Samepolitikken i Norge er antagelig den delen av norsk politikk som er mest rettsliggjort og «globalisert». Så også i denne rapporten. Når forfatterne argumenterer for særrettigheter til den imaginære gruppen «sjøsamene» skjer dette først og fremt i form av en mengde henvisninger til hva diverse, internasjonale synseorganer har uttalt, og i tillegg i form av egne fortolkningen av hvordan internasjonal rett skal forstås internrettslig i Norge. Henvisninger til påviste, konkrete behov for særrettigheter for å oppnå likestilling og likebehandling er fraværende.

2. Når forfatterne fremstiller konflikter mellom flåtegrupper og brukstyper innen fiskeriene, oppigjennom historien, som etniske konflikter er dette historieforfalskning. Det har ikke vært reint så få personer av samisk avstamming som har vært mannskap og skippere på større fiskefartøyer og havfiskefartøyer, og som eiere av større fiskefartøyer og havgående fiskefartøyer. Å fremstille fiskere av samisk avstamming som noen som har vært og er bare «frammelandsfiskere», må kunne karakteriseres som sjikane av fiskere som har vært og er av samisk avstamming.

3. I 1950 var det over 100 000 fiskere i Norge. I dag er det under 10 000 fiskere. Årsaken til denne store tilbakegangen i antallet fiskere, har sin årsak i den voldsomme effektiviseringen innen fiskeriene. Å framstille dette som om det først og fremst er samer som dette har gått ut over er historieforfalskning. Det er garantert flere norske fiskere enn samiske ffiskere som er blitt «kasta på land» pga. denne utviklingen.

4. Spørsmålet om særrettigheter til «sjøsamene» kan være rasediskriminerende, er fraværende i rapporten. Det burde være en selvfølge at når spørsmålet om særrettigheter med utgangspunkt i etnisitet og avstamming kommer på banen, så blir spørsmålet stilt om dette kan være rasediskriminering. Og det burde være en ennå større selvfølgelighet når jurister på amanuensis- og professornivå ved et universitet kommer inn på slikt.

5. Dette er imidlertid ikke noe spesielt for denne rapporten. Det er aldri blitt drøftet eller vurdert fra noe juridisk hold, om særrettigheter og politiske privilegier til samene kan være rasediskriminering. For meg ser det ut som om at det er en egen tabukultur innen juristkåren når det kommer til dette.