Herold

Dersom det var din fireåring det gjaldt:

Ville du godtatt det dersom barnet ditt ikke fikk nok kvalifisert personale?

Ville du med lett hjerte flyttet barnet ditt til en institusjon der det bor 15 andre barn? Både de som fireåringen leker godt med, men også der hvor kjemien ikke stemmer så godt overens?

Ville du godtatt det dersom det var ditt barn som ikke kom seg til barnehagen fordi naboen var syk?

Hva er godt nok for ditt barn? Ville du jobbet for verdighet eller likeverdighet for ditt barn?

Til politikerne i Bærum

Å leve med utviklingshemning gjør at man lærer saktere og trenger tilrettelegging hele livet. Utviklingen skjer for enkelte så sakte at en på 60 år kan ha samme forståelse som en normalt fungerende i barnehagealder.

Forutsetninger for å lære er oversikt over miljøfaktorer, forutsigbarhet og trygghet. Flere har utfordringer med kommunikasjon og må benytte hjelpemidler for å få uttrykt seg. Bilder, piktogrammer og teknisk utstyr fra flere forskjellige leverandører er eksempler. Alle hjelpemidler må læres av hele personalgruppen.

Etter HVPU-reformen i 1991 fikk de utviklingshemmede flytte tilbake til egne kommuner. Boligene var ofte på samme størrelse som en vanlig kjernefamilie (tre-fire beboere og personale i forhold til det).

Antall beboere i bofellesskap har økt de senere årene. Nå er 16 personer i samme boenhet ikke uvanlig.

Det går ikke rutebuss opp den glatte bratte bakken til Emma Hjorth. Det er langt fra å være i bybildet som mange er glad i.

Det er ikke uvanlig at en person med utviklingshemming i løpet av uka må forholde seg til rundt 30 forskjellige ansatte i hjemmet sitt.

Det er besluttet som den nye normalen at personale fra bolig (i turnus) skal følge til dagtilbud i stedet for faste ansatte på dagtilbudet. Man kan også følges av personell fra andre boliger.

Boliger mister verdifull tid til faglig utvikling når man ikke lenger kan sende beboerne til dagtilbud uten å følge selv.

Når noe du er glad i plutselig forsvinner, oppstår kjærlighetssorg. Det er likt for personer med utviklingshemming og normalt fungerende mennesker.

Korte frister i omfattende prosesser gjør at man ikke får utarbeidet de beste løsningene før man er i gang. Dagtilbudet stengte for de fleste brukerne som bor i bolig, med en ukes varsel.

Det er «frivillig tvang» og ikke motivasjon som er til stede når man rokerer på ansatte.

1. desember spurte en nabo om jeg visste hvor jeg skulle jobbe videre. Da jeg svarte «nei», fikk jeg opprørt tilbake: «Er det virkelig lov å herse slik med voksne folk?».

Hun tenkte på meg, jeg tenker på alle de som skulle vært på dagtilbud, men som må være hjemme i boligene sine til kabalen er lagt.

Bærum kutter uten kontroll

Alle jeg kjenner, titter etter ledige stillinger andre steder.

Jeg mener det er noe feil i samfunnet når man ikke tar skikkelig vare på de som trenger profesjonelle hjelpere – normalt fungerende også.

Skal vi ha nok kvalifiserte hender i fremtiden? Noe må gjøres nå! Gjør det attraktivt å velge omsorgsyrker.

Jeg har kjærlighetssorg over å miste mitt arbeidsmiljø.

Jeg tror mange personer med utviklingshemning lurer på hva som egentlig skjedde da de dro fra jobben siste dag.

Dagtilbud er mer enn kaffe og bingo. Det er jobb, vennskap, samhold, læring og aktivitet.

Bry deg!

Hva foregår i Bærum kommune?