Herold

Bare halve bildet

Tas på alvor

Når kunstmuseet KUBE markerer sitt 20-årsjubileum i år, feirer vi ikke bare en institusjon, men en grunntanke: at kunsten skal være et felles gode som gir innsikt, skaper identitet og bidrar til samfunnsutvikling. I en tid der kulturpolitikken er under press, og der offentlige prioriteringer må forsvares, blir jubileet en anledning til å minne om hvorfor kunstmuseer er nødvendige og viktige.

Kulturloven slår fast at alle skal ha tilgang til kunst- og kulturuttrykk. Dette er ikke en høflig formulering, men en forpliktelse: Staten og kommunene har et ansvar for å sikre et mangfoldig, fritt og tilgjengelig kunstliv. KUBE har gjennom to tiår bidratt til denne lovpålagte oppgaven, både gjennom å forvalte regionens kunsthistorie og ved å åpne for nye stemmer og kunstneriske praksiser. Fra den aller første utstillingen åpnet i 2005, Identitet – kunst i Møre og Romsdal gjennom 5.000 år, har KUBEs mandat vært klart: å være kunstmuseum for Møre og Romsdal, med et særlig ansvar for kunst og kunsthistorie med regional tilknytning.

Når kunst- og kulturfeltet diskuteres, reduseres det altfor ofte til kostnadsposter, noe vi også kjenner på lokalt. På oppdrag fra arbeidsgiverforeningen Spekter har Oslo Economics nylig publisert Kulturinstitusjonenes samfunnsverdi (2025). Deres ringvirkningsanalyser av norske kulturinstitusjoner viser et helt annet bilde: Kultursektoren skaper målbare økonomiske effekter – i arbeidsplasser, reiseliv, lokal omsetning og attraktivitet. Bare verdien av norske museers totale kunnskapsformidling for barn og unge verdsettes til 236 millioner kroner i året.

Tallene viser imidlertid bare halve bildet. Analysen trekker fram at kultursektorens desidert største samfunnsbidrag er de øvrige ringvirkningene som ikke så lett kan måles i kroner og øre, og som inkluderer kompetanse, helse, fellesskap, stedsutvikling, demokrati og beredskap.

Som kunstmuseum kan vi sette pris på å være tilbakeskuende, men når vi nå markerer 20-årsjubileum ser vi på det som vår viktigste oppgave å se framover. Vi skal fortsette å styrke museet og bidra til samfunnsutviklingen, og programmere med blikk for ytringsmangfold, langsiktighet og faglig uavhengighet.

Kunstmuseet skal være et sted der ikke alt kan tallfestes. Et sted der barn møter kunst for første gang, et sted der generasjoner kan samles, og der kunstnere, som våre viktigste premissleverandører, tas på alvor. Vi skal være et kunstmuseum som bygger fellesskap, vi skal ha lav terskel for deltakelse og gi rom for refleksjon. Dette gir dokumenterte effekter på livskvalitet og mental helse.

Bygges det et nytt sykehjem til 900 millioner, så skal vi bruke ni millioner på kunst?

Kultur er limet i lokalsamfunnet – og nå må vi styrke det

Kulturskolen i en ny tid