Herold

Thomas Seeberg Torjussen (51) vokste opp i Blystadlia på 80-tallet. Han har ikke bare gode minner derfra.

Hadde manus ferdig i 2015

Sexklubb og pikk-protese

– Du forventer ikke at noe består

Oppsummering 'Kort forklart'

(Romerikes blad): – Vi levde et liv mellom blokkene, i en stygg drabantby. Alle blokkene hadde gulbrune metallfasader, om jeg ikke husker feil.

Han flyttet til Blystadlia med mor og storebror da han var 10. Han forlot Rælingen ni år seinere, og flyttet i kollektiv sammen med Linn Skåber og kunstnerkompis Christer Karlstad, som også er fra Blystadlia.

– Det hender vi mimrer litt, om poser med pils og grøftefyll. Det var mye som ikke var så bra. Vi bodde i en betonghaug, midt i skogen. Vi hadde en svømmehall, og rundt den kretset pedofile på jakt etter farløse unger. Men – alt var ikke bare fælt. Jeg hadde venner i annenhver oppgang, og oppdaget metal og gitarer, jenter og alkohol. Det var mye som var gøy i Blystadlia.

Sist gang Romerikes Blad intervjuet filmregissør, manusforfatter og serieskaper Thomas Seeberg Torjussen var i august 2006. Da var han på filmfestivalen i Haugesund i forbindelse med debutfilmen «Sønner». Filmen handlet om pedofili og hevn.

Siden har han laget blant annet «Den siste revejakta», «Koselig med peis» og tv-serien «ZombieLars». Det har blitt flere Gullruten-priser og mange prestisjetunge nominasjoner, men ingenting som har fanget lokalavisas interesse. Før nå.

Denne høsten har alle snakket om «Ølhunden Berit». Serieskaper er Thomas Seeberg Torjussen, og Anders Baasmo har hovedrollen som Tom. Utad fremstår han som en helt vanlig mann som jobber i mammas butikk, men om kvelden blir Tom et kvinnehatende nettroll. Han spyr ut trusler og skjellsord i kommentarfeltene. Så blir han avslørt, og for å slippe hetsen bytter han til kvinneklær og tar navnet Berit.

– Jeg tror ikke noen mennesker bare er onde. Mange blir nok overrasket over at de ender opp med å føle en viss empati for Tom.

Serien er solgt til flere land, blant annet Tyskland, Sverige og Spania. Egentlig var «Ølhunden Berit» skrevet som film, og Seeberg Torjussen hadde manuset ferdig i 2015. Det ble mange avslag før historien kom på skjermen som tv-serie på NRK nå i høst.

– Det første manuset var en ganske presis observasjon av noe jeg fant i et kaninhull på internett. Enkelte mente det hastet med å få ut serien, fordi temaet var så brennaktuelt. Men det har bare blitt mer aktuelt med årene.

Scenene fra en sexklubb og pikk-protesen, kjent fra «Exit», har skapt overskrifter, men framfor alt har serien skapt en diskurs om mannsrollen, anti-feminisme og menn som hater kvinner.

– Broren min var punker og vanka på Blitz. Han og jeg var alltid tiltrukket av det som ikke var lov å si. Nå er det ikke lenger punk å gå på Blitz. Men å snakke ned kvinner – det er noe av det mest forbudte du kan gjøre i vår tid. Jeg tror mange av kvinnehaterne der ute, som Tom i «Ølhunden Berit», mest av alt tøffer seg med å være kontrære.

Broren Christer er en kjent stand-up-komiker. Thomas visste tidlig at han enten ville bli forfatter eller journalist. Han jobbet i NRK som programleder og i Dagbladet som frilanser.

– Jeg ville ut og reise, og leve av å skrive. Men så fant jeg ut at jeg diktet litt vel mye i reportasjene mine, så jeg bestemte meg for å søke filmskolen på Lillehammer.

Han og samboeren har tre barn og jobber begge i film- og tv-bransjen, en bransje hvor få har fast jobb og man lever fra prosjekt til prosjekt. Det har vært tøft til tider, men etter 30 år som filmskapere har de blitt vant til å ikke vite hvor stor lønna blir de neste årene.

– Da jeg gikk på filmskolen var jeg veldig opptatt av hva jeg kom til å tjene på de ulike prosjektene jeg drev med. Jeg snakket nok mye om det, for jeg fikk høre av en jente jeg datet at det var et veldig usympatisk trekk å være så opptatt av penger. Jeg husker at det var vondt å høre. Jeg ble skamfull. Men så slo det meg at hun antakelig kunne ringe foreldrene sine når hun var blakk. Den muligheten hadde ikke jeg. Var jeg blakk, var jeg blakk. Moren min eide ingenting. Jeg har aldri lånt en krone av henne.

Han og broren hadde en turbulent oppvekst.

– Faren min var en fyllik, og det var mye surr. Vi flyttet mye, og bodde blant annet en tid i Afrika.

De vokste opp i Rygge i Østfold, men flyttet senere til Rælingen med moren fordi hun bodde hos en kjæreste der.

– Vi måtte flytte da han døde. Slik havnet vi i Blystadlia. Mamma ville ikke rive oss opp enda en gang, men ønsket at vi skulle fortsette på samme skole.

Han og broren var ikke de eneste som hadde en turbulent oppvekst i Blystadlia på 80-tallet. Første helg på ungdomsskolen ble et første møte med fest og fyll. Siden drakk de nesten hver helg gjennom hele ungdomsskolen. Da de begynte på videregående hadde de festet så mye at det ikke var så spennende lenger.

– Når jeg ser på mine egne barn i dag, tenker jeg at det var litt tidlig.

– Hva har det gjort med deg å vokse opp sånn?

– Jeg tror man blir utrygg av det. Du forventer ikke at noe består. Du forbereder deg på at teppet kan rives vekk under føttene dine når som helst. Du blir litt rotløs. Men nå har jeg slått rot her.

Han og samboeren slo seg først ned på Grünerløkka, men flyttet til Ekeberg for å leve litt mer landlig. Etter kort tid var de tilbake i indre by fordi ungene savnet sin gamle skole og miljøet.

Leiligheten på Øvre Grünerløkka vender ut mot en stor bakgård. Naboene utgjør en stor venneflokk, og til jul drar fem familier fra bakgården på ferie sammen til Galapagos.

– Jeg vil gjerne bo et sted som har en identitet, som er sitt eget sted. Det kan være hvor som helst. I Blystadlia var det ingen patriotisme da vi vokste opp. Vi hadde for eksempel ingen egen Blystadlia-dag. Det kan jo hende det har blitt bedre, jeg håper det. I det minste er de stygge metall-fasadene byttet ut.