Herold

Hva blir det neste?

Innpakkings-kapitulasjon og julekalender-slitasje

Tørket kjøtt til gubben og glutenfri snacks til bikkja

Gavemekanismen på sitt mest intime

Kalendergalskap

Fanget i konsumsirkelen

(Gudbrandsdølen Dagningen): Julekalenderen er ikke lenger en koselig pappeske med en liten sjokolade inni.

Markedskreftene har gjort julekalenderen til en lakmustest på kjærlighet og omsorg, som et bevis på vår kjærlighet til barna, mannen eller til og med hunden. Et kjøpehysteri med en avhengighet det er vanskelig å bryte.

Les også: Raser mot NRK: – Mobber hele det norske samfunnet

Heller ikke i år ville jeg vunnet kreativt pris for årets julekalendere. Ikke alle gaver er på plass, de er pakket i ulikt papir og noen ligger i gaveposer etter innpakkings-kapitulasjon. Som tenåringsmamma er julekalender-slitasjen et faktum.

På Snapchat får jeg bilder fra andre tenåringsmødre.

Fellesnevneren – alle kjenner på det administrativt stresset det er å kjøpe 24, 48 eller for å ikke snakke om 72 gaver, dersom barna teller tre. De skal kjøpes, pakkes inn (hvis man orker), og henges pent opp. En logisk utmattelse for noen.

Og det er ikke bare barna som skal ha julekalender.

Les også: Gir barn julekalender til 2000 kroner

Mannen kan ha forventninger om langt mer enn helgens juleøl. Nå kan han sitre av glede over dagens dose luksuriøs skjeggolje, eller glede seg over 24 dager med tørket kjøtt eller ulik chilisaus.

Hvorfor ikke toppe det hele med en verktøy-julekalender til nesten flere tusen kroner?

Julekalender

Damene kan glede seg over 24 ulike små doser med hudpleie, som fort bare blir liggende i en skuff. Og sist men ikke minst, hunden må jo få en glutenfri hundejulekalender!

I 24 dager knyttes vår merkevarelojalitet til de ulike produsentene like hardt som båndet rundt innpakningen.

Les også: Vi tester adventskalender for hund

I et kjæresteforhold kan adventstida bli en 24-dagers forpliktelse til økt seksuell aktivitet og utforskning, til glede for noen, men ikke alle.

Kalendere med seksuelt relaterte gaver er gave-mekanismen på sitt mest intime: Vi kjenner på en plikt til å gi – en plikt til å motta og en plikt til å gi tilbake.

Akkurat den teorien antropologen Marcel Mauss lanserte i 1925.

Les også: Pakkekalender er dyrt, unødvendig og bidrar til stress

Mauss forsket blant annet på indianere i Nord-Amerika. Legg på hundre år og en massiv utvikling av kjøpekraft og markedskrefter, og vipps får du dagens kalendergalskap.

Markedet har funnet gull i den dypt menneskelige mekanismen: Julekalenderen er en månedslang unnskyldning for å selge oss noe vi ikke trenger, ved å utnytte vår pliktfølelse.

Vi kan nesten ikke stoppe, for da tar barna eller partneren det ille opp. Vi er fanget i markedskreftenes klamme hånd, som utnytter Mauss' innsikt:

Gaven er aldri gratis.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=69278

Vi er tvunget inn i en uendelig sirkel av konsum, fra barneskolealder til vi prøver å piffe opp tosomheten vi kjenner på etter at barna har flyttet ut.

Vi står i fare for å bli julekalender-slaver, lenket fast med til den kommersielle adventstiden. Dagens adventskalendere har utviklet seg langt fra den tyske opprinnelsen – et bilde eller et lys skulle rundt 1900-tallet symbolisere ventetiden.

Vi har et valg: Vi kan klippe båndet. Vi kan si at nok er nok.

Men det er her markedet vinner. Det enorme utvalget av kalendere for enhver livsfase gjør det vanskelig å innføre et naturlig stopp.

Uten at vi tenker over det, fanges vi fort av gave-forpliktelsen som Mauss beskrev. Vi er redde for å skuffe, for å vise manglende omsorg.

*Og dette er det store paradokset: *Den dagen kalenderen – enten det er øl, skjeggolje eller den erotiske varianten – blir en plikt i stedet for en spontan glede, mister den sin verdi.

Og det er vel da vi bør slutte å gi, eller gjøre det enklere – ett hakk nærmere opprinnelsen.

Debatt nyhetsbrev