Herold

Å la frustrasjonen gå ut over israelske kulturutøvere er banalt og lite klokt. Tvert imot kan boikotten ramme nettopp de stemmene vi burde lytte til.

Langt mer enn glitter og underholdning

Boikott straffer artister – ikke krigsherrer

Eurovision er ikke en krigsskueplass

Glemmer sine egne prinsipper

Ekkokammer-effekt

Eurovision – i likhet med VM – må vernes

La musikken tale – møte strid med sang

Eurovision Song Contest 2025 har havnet midt i en politisk storm. Komikere og kjente kulturpersoner oppfordrer NRK til å boikotte konkurransen dersom Israel får delta. I flere medier denne uken har profilerte stemmer tatt til orde for å kansellere Israel deltakelse og hele Eurovision.

De spør retorisk: «Hvor mye ødeleggelser og slakt av uskyldige mennesker må til før en musikkonkurranse tør å ta et så riktig og viktig valg?» Med andre ord: Hvordan kan vi slippe Israel til på Eurovision-scenen mens krigen raser i Gaza?

Les også: Det er nok nå NRK

Disse er langt fra alene. Tidligere NRK-ansatte oppfordret til Eurovision-boikott i en kronikk i Aftenposten. Siden har en rekke kulturprofiler fra ulike felt sluttet seg til kravet om å trekke Norge fra konkurransen. Blant dem er artist og låtskriver Charlotte Qvale, som står bak et opprop signert av 18 norske artister, og visesanger Marthe Valle, som har tatt initiativ til et nytt opprop der norske artister og låtskrivere oppfordres til å boikotte Eurovision 2026 dersom ikke Israel utestenges.

Misnøyen bunner ut i Israels militæroffensiv mot Gaza etter Hamas brutale terrorangrep i oktober 2023. Bilder og videoer av døde palestinske barn sirkulerer i sosiale medier og skaper harme og fortvilelse. Krigen har ingen vinnere, og mange føler et moralsk ansvar for å ta avstand fra blodbadet. I Nederland, Spania, Slovenia og Irland har allmennkringkasterne allerede besluttet boikott av Eurovision 2026 som protest mot Israels deltakelse. Spørsmålet splitter Europa: Er det riktig å la Israel delta som om ingenting har skjedd?

Eller vil en boikott bare gjøre vondt verre?

Jeg har fulgt Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest tett i en årrekke – ikke bare som fan, men også fra innsiden. Jeg har jobbet med flere av våre norske artister og låtskrivere som har deltatt i Eurovision. Som medlem av Norges internasjonale jury har jeg selv vært med på å stemme fram bidrag fra andre land.

Eurovision er for meg langt mer enn glitter og underholdning.

Det er en arena der kulturuttrykk møtes på tvers av landegrenser.

Parallelt har jeg gjennom jobb fått innblikk i et helt annet landskap: Internasjonalt diplomati. Jeg har hatt privilegiet å samarbeide med tidligere topp-politikere som i mange år har arbeidet for fredsforhandlinger mellom israelere og palestinere. Gjennom disse diplomatene har jeg lyttet til begge sider av konflikten.

Jeg har hørt israelere beskrive frykten for terror, og palestinere fortelle om livet under okkupasjon og blokade. Denne dype kontekstkunnskapen har lært meg at ingenting med Israel–Palestina-konflikten er svart-hvitt. Begge parter bærer på traumer og narrativer som må forstås for å kunne bygge fred.

Med denne bakgrunnen – både fra musikkonkurransen som feirer internasjonalt samhold, og fra kulissene av en av verdens mest fastlåste konflikter – er det smertefullt å se hvor polarisert debatten er blitt.

Når komikere og kjendiser uten inngående kjennskap til verken Eurovision eller Midtøsten-konfliktens komplekse detaljer kaster seg på en kanselleringsbølge, fremstår det naivt og hodeløst. Intensjonene er sikkert gode: De vil markere avsky mot at sivile drepes i Gaza. Men ved å gå løs på Eurovision og artister, risikerer de å ramme feil mål.

Les også: Sterke reaksjoner: – Går ned i historien som noe veldig stygt

La oss slå fast det grunnleggende: En boikott av Israel i Eurovision vil ikke redde et eneste liv i Gaza eller Israel. Den vil ikke stanse Israels militæroffensiv, like lite som den kan reversere Hamas terroraksjon 7. oktober 2023 der over 1200 uskyldige israelske sivile – barn, kvinner og menn – ble massakrert. Krigen som pågår startet med et avskyelig angrep på israelsk side, og Israels svar har utløst en humanitær katastrofe i Gaza. Dette er realiteter vi alle forholder oss til med sorg og vantro.

Men hva oppnår man ved å straffe israelske sangere og låtskrivere for dette? Eurovision-deltakerne er ikke generaler, ikke politikere, ikke beslutningstakere i krigen. De er unge talenter – ofte budbringere av håp, fred og samhold. Deres unike kunstneriske stemmer er formet av personlige erfaringer og drømmer, ikke av regjeringens politikk. Å boikotte dem på bakgrunn av nasjonalitet er å ramme enkeltmennesker for kollektive synder de ikke har begått.

La meg trekke en parallell: For noen år tilbake ble Norge møtt med internasjonal fordømmelse på grunn av selfangst og hvalfangst. Grusomme videoer av sel som ble klubbet i hjel gikk viralt, og en rekke utenlandske kjendiser raste mot Norge. Tenk om reaksjonen den gang hadde vært å utestenge norske artister fra en internasjonal sangkonkurranse? Skulle våre musikere og låtskrivere bli kollektivt straffet fordi verden – ofte basert på mangelfull kunnskap om norske fangsttradisjoner – mente Norge gjorde noe forkastelig? Det ville fremstå helt urimelig.

Slik er det også nå: Mange som roper på boikott av Israel, sitter med et forenklet bilde av konflikten. Man ser grufulle klipp fra Gaza og vil «gjøre noe» – en forståelig impuls. Men å la frustrasjonen gå ut over israelske kulturutøvere er banalt og lite klokt.

Tvert imot kan boikotten ramme nettopp de stemmene vi burde lytte til.

Israels artist i Eurovision 2025, Yuval Raphael, er faktisk selv et terroroffer – hun overlevde det brutale angrepet mot musikkfestivalen Nova 7. oktober 2023, der så mange unge liv gikk tapt. Yuval bar med seg denne traumatiske historien og et budskap om håp da hun sang for Israel i Eurovision-finalen i mai 2025. Hun endte på en imponerende 2. plass, mye takket være enorm støtte fra TV-seerne rundt om i Europa.

Hvordan kan vi med samvittigheten i behold si til en slik artist: «Din stemme er ikke velkommen fordi landet ditt gjør ting vi fordømmer»?

Å nekte en overlevende etter terror å formidle sitt budskap på en internasjonal scene ville vært dypt ironisk og galt.

Det er verdt å huske at Israels Eurovision-representanter flere ganger har brukt musikken aktivt for fred og forsoning. Allerede under Gaza-konflikten i 2009 stilte Israel med en jødisk-arabisk duo – Noa (Achinoam Nini) og Mira Awad, henholdsvis israelsk jøde og israelsk palestiner – som sang en gripende ballade om håp på hebraisk, arabisk og engelsk. De møtte kritikk fra ytterliggående på begge sider, men nektet å trekke seg.

«Det er vårt ansvar å fortsette å vifte fredens og sameksistensens flagg, for hva er alternativet?». Erklærte Noa bestemt.

De sto skulder ved skulder på scenen i Moskva og formidlet at det må finnes en annen vei enn hat og vold. Eurovision ga dem en plattform til å fremme forståelse midt i en betent konflikt – noe som er langt mer konstruktivt enn boikott og taushet. For egen del husker jeg min mor sang Halleluja (Israel 1979) til meg når jeg lå syk på sykehus under et år gammel. Jeg tror homofile og transpersoner jublet når Israel i 1998 stilte med Dana International og vant med sangen «Diva». Er det disse menneskene norske kjendiser nå skal straffe?

Eurovision Song Contest har siden oppstarten i 1956 vært tuftet på en visjon om at musikk kan bygge broer mellom nasjoner – selv (eller kanskje spesielt) når politiske konflikter herjer. Konkurransen ble skapt i etterdønningene av en verdenskrig som hadde splittet Europa. Hvert år siden har Eurovision samlet land – demokratier og diktaturer om hverandre – til vennskapelig kappestrid på scenen. Her konkurrerer man med melodier, ikke militærmakt. Idealet er at når musikken spiller, tier våpnene.

Selvsagt har det politiske ofte sneket seg inn i Eurovision-historien. Men konkurransen har likevel overlevd den kalde krigen, Balkan-krigene og utallige andre geopolitiske spenninger ved å insistere på inkludering fremfor ekskludering. Da Russland i 2022 invaderte Ukraina, tok Ebu det uvanlige grepet å suspendere Russlands TV-selskap – slik at Russland effektivt ble utelukket fra Eurovision. Året etter vant Ukraina Eurovision 2022 – et rungende symbol på europeisk støtte og samhold i møte med aggressoren. En bedre scene kunne knapt vært regissert: Europa viste sin styrke ved å omfavne Ukrainas kultur og budskap, fremfor å bare straffe Russland.

Kontrasten til situasjonen med Israel i dag er tankevekkende. Israel er, i motsetning til Russland, et aktivt medlem av Ebu som i alle år har deltatt i Eurovision innenfor konkurransens regler. Krigen mot Hamas er grotesk og brutal, men den israelske allmennkringkasteren *kan *(som sender Eurovision i Israel) er ingen propagandakanal à la russiske RT.

Israel er et demokrati med en fri presse – riktignok under sterkt press nå – og den offentlige kringkasteren der borte opererer uavhengig av staten. Ebu har derfor signalisert at Israels videre deltakelse må avgjøres gjennom sine prosedyrer, ikke gjennom enkeltlands politiske markeringer. NRK-ledelsen har påpekt nettopp dette i sitt svar til boikott-tilhengerne: «Vi tror på å bruke de demokratiske virkemidlene i det som er en regelstyrt medlemsorganisasjon, fremfor at NRK skal føre en selvstendig utenrikspolitikk», skrev kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen i Aftenposten.

Ebus ekstraordinære generalforsamling i desember 2025 endte da også med at et stort flertall støttet å la Israel forbli i konkurransen, samtidig som man vedtok nye regler for å sikre at Eurovision forblir upåvirket av statlig innblanding. Den britiske BBC uttalte etter møtet at de støttet avgjørelsen og at «dette handler om å håndheve Ebus regler og være inkluderende». Det er et nøkkelord: Inkluderende.

Eurovision skal være en inkluderende arena der alle medlemsland som oppfyller kravene kan delta – selv når det stormer politisk.

Resultatet av EBU-møtet ble som kjent at Israel får delta i Eurovision 2026, til jubel for noen og skuffelse for andre. Flere land har valgt å bli hjemme i protest; Irland, Spania, Nederland og Slovenia boikotter neste års konkurranse i Wien på prinsipielt grunnlag. Norge, derimot, har klokt nok besluttet å ikke følge boikottlinjen. Vi skal delta som vanlig, i tråd med NRKs holdning om å løse dette internt i Ebu heller enn via unilateral protest. Det står respekt av at NRK holder hodet kaldt og ikke lar seg diktere av et opphisset lynsjemobb-press.

La oss også spørre: Hva blir konsekvensen dersom vi går i boikottfella?

I år har vi sett Eurovision-familien revne i sømmene. Det som omtales som «den største krisen i Eurovision-historien» truer konkurransens samlende kraft. Hvis boikottbølgen brer om seg, kan Eurovision 2026 bli fragmentert – alt etter hvilke land som føler seg politisk moralsk overlegne i øyeblikket. Hvor slutter det? Skal vi neste gang boikotte vertslandet fordi vi er uenige i deres regjering? Skal land nekte å delta hvis nabonasjonen har indre politiske forhold de misliker? Eurovision risikerer å forvitre til en moralsk pekelek i stedet for en musikkfest.

Det finnes bedre måter å sende tydelige signaler innenfor rammen av konkurransen. La de israelske artistene få delta – og la publikum eventuelt uttrykke sin misnøye gjennom ytringer, debatt og ikke minst stemmegivning. Kanskje vil ikke Israel få mange jurystemmer fra vesteuropeiske land i dagens klima; det er også en form for tilbakemelding. Eller kanskje stiller Israel med et gripende bidrag som kan røre hjerter på tvers av politiske skillelinjer. Begge deler er mulig – men kun dersom vi holder dialogen åpen fremfor å lukke døren.

NRK-sjefen om Israel-avgjørelsen

Det er et visst ironisk skjær over at komikere, av alle, nå fronter en kampanje for å kansellere noen. Norske komikere har de senere årene (med rette) forsvart ytringsfriheten og kunstneres rett til å provosere. Da satiretegninger eller kontroversielle humorinnslag ble angrepet, sto komikermiljøet samlet om at «ytringer må møtes med ytringer, ikke med knebling». Mange av de samme stemmene er kjent for å ikke legge fingrene imellom og har flere ganger tatt satiriske oppgjør med det politisk korrekte.

Nå ser det ut til at enkelte av disse ytringsfrihetsforkjemperne glemmer sine egne prinsipper.

I stedet for å møte Israels bidrag på scenen med motsvar eller satire, velger de den lettvinte veien: Rop om boikott. Det fremstår nesten som om noen komikere og kjendiser mest av alt ønsker å vise seg relevante ved å ri på en bølge av populær opinion. Det er for tiden «innafor» i visse kretser å vise sin solidaritet med Palestina ved å boikotte alt israelsk – og da kaster man seg på, uten nødvendigvis å sette seg dypt inn i saken. Å dømme noen basert på overskrifter og klipp i media er en farlig forenkling.

For det første: Eurovision er en av de få arenaene der israelere og andre kan møtes fredelig ansikt til ansikt.

Hvis man virkelig bryr seg om palestinernes sak, hvorfor ikke bruke sjansen til dialog? Norske artister og delegasjoner kunne – i stedet for å vende ryggen til israelerne – faktisk snakke med dem under Eurovision-uka. Man kunne utveksle perspektiver, kanskje til og med formidle et kritisk budskap gjennom kunstneriske uttrykk eller symboler (så lenge det er innenfor reglementet). Ved å delta kan man påvirke innenfra; ved boikott mister man enhver mulighet til påvirkning.

For det andre: Å rope på kansellering av andre er billig når det ikke er ens egen karriere som står på spill.

De israelske artistene og deres team har jobbet hardt for å nå Eurovision-scenen – de har ofte vunnet en tøff nasjonal uttaking først. Budskapet de bærer med seg kan være alt fra personlige historier om overlevelse (som tilfellet Yuval Raphael) til indirekte fredsbudskap forkledd som popsanger. Disse menneskene har drømmer og karrierer på lik linje med norske artister. Når enkelte ber NRK kaste dem under bussen, glemmer de at det er ekte individer med følelser og ytringsbehov de forsøker å tvinge til taushet. Det er en form for kollektiv avstraffelse av uskyldige som vi normalt tar avstand fra.

La meg være tydelig: Ingen her forsvarer de krigsforbrytelsene vi har vært vitne til.

Israels bombing av tettbefolkede områder i Gaza, med tusenvis av sivile døde, er dypt tragisk og har høstet bred internasjonal fordømmelse. Men nettopp fordi dette er så alvorlig, fortjener debatten å løftes over slagordnivå. Vi kan både fordømme Israels regjering og anerkjenne at israelske artister ikke er det samme som israelske myndigheter. Vi kan sørge med Gaza og samtidig samtale med israelere.

Mange av oss som sitter her hjemme og reagerer, er prisgitt medias fremstilling av konflikten. Og flere medier har i ettertid fått krass kritikk for å levere en ubalansert dekning – noen hevder til og med at visse vestlige medier har vinklet stoffet til fordel for Hamas narrativ. BBC opplevde for eksempel en intern skandale i høst, der et lekket notat avslørte alvorlige skjevheter i kanalens Midtøsten-dekning, noe som utløste full opprydding og topplederes avgang. Også NRK har stått i skuddlinjen: I Kringkastingsrådet har det kommet anklager om at dekningen av Gaza-krigen var «ensidig, propalestinsk og antiisraelsk», ifølge en flom av klager fra seerne.

Poenget mitt er ikke å diskreditere medienes arbeid – de fleste journalister gjør så godt de kan i en ekstremt vanskelig situasjon med propaganda fra alle kanter. Men som forbrukere av nyheter bør vi være ydmyke på at det bildet vi får presentert ikke alltid er komplett. Når følelsene våre da koker over, er det lett å ty til enkle fiendebilder og løsninger: Israel blir ondskapen selv, og dermed skal alt israelsk støtes ut av det gode selskap. Men virkeligheten er mer kompleks. De diplomatiske tungvekterne jeg har jobbet med betonte alltid behovet for nyanser og forståelse av begge narrativer i konflikten. Hvis man bare lytter til ett narrativ – enten det er proisraelsk eller propalestinsk – mister man helheten.

*Kanselleringskulturen som nå utspiller seg rundt Eurovision og Israel, bærer preg av slik forenkling. Det er en slags ekkokammer-effekt: *

Man ser rystende klipp på Instagram av palestinske ofre, leser kanskje en ensidig kronikk – og trekker konklusjonen om at «vi må kutte ut Israel helt, nå!». Uten å spørre: Hva vil det egentlig medføre? Hvem blir egentlig rammet? Og hva kunne alternativt gjøres for å faktisk hjelpe? Boikott-ropene gir kanskje de involverte et kortvarig kick av moralsk selvrettferdighet, men bidrar de til noen løsning? Neppe.

Samtidig som mange vil boikotte Israel i kulturens navn, ser vi hvordan idrettens verden politiseres på farseaktig vis. I helgen fikk vi et grelt eksempel: Under trekningen av fotball-VM i Washington delte FIFA-president Gianni Infantino ut en nyopprettet «FIFA-fredspris» – til ingen ringere enn Donald Trump. Reaksjonene lot ikke vente på seg: dette ble møtt med alt fra vantro til hånlatter. «Et av fotballens flaueste øyeblikk», konkluderte kommentatorer i VG . «Det er jo en pris som nærmest er opprettet for å smiske med Trump», slo USA-kjenner Eirik Løkke fast. Tidligere FIFA-topp Miguel Maduro mener tildelingen må granskes, og påpeker at problemet oppstår når prisen går til en som er aktiv i politikken – da bryter Fifa med sin egne nøytralitetsregler.

Denne episoden viser hvor absurd det blir når idrett blandes med politikk på denne måten.

Fifa hevder at fotballen skal være politisk nøytral, men her satte toppsjefen prinsippet til side for å hylle Trumps kontroversielle politiske «prestasjoner». Infantino kalte Trump en leder som «bryr seg om folket» og skrøt av hans internasjonale avtaler, mens han overrakte trofeet. Kritikerne har ikke latt seg imponere. Å gi Trump en fredspris ble av mange sett på som et vulgært PR-stunt – «som å gi fotballspilleren Luis Suárez en pris for ikke å bite folk i øret», som en kommentator spissformulerte det. FIFA-ledelsen endte med å undergrave sin egen troverdighet: Infantino kastet integriteten over bord i et forsøk på å innynde seg hos sin mektige venn i Det hvite hus.

Vil vi at Eurovision skal havne i et lignende uføre? At konkurransen blir en scene for pinlige politiske stunt og dobbeltmoral?

Neppe. Både VM i fotball og Eurovision bør forbli apolitiske arenaer. De er ment å samle folk, ikke splitte. Om vi begynner å utestenge artister på grunn av deres myndigheters handlinger, tillater vi at politikken forgifter en av de få internasjonale møteplassene vi har igjen. Hvis vi nekter Israels musikere å delta, har da ikke Benjamin Netanyahu vunnet en slags propagandaseier?

Vi spiller i hendene på hardlinere som påstår at «verden uansett hater oss», og vi fratar vanlige israelere muligheten til kulturutveksling med Europa. Ved å isolere Israel kulturelt, risikerer vi å styrke nettopp de kreftene som ikke ønsker dialog og forståelse. Eurovision – i likhet med VM – må vernes som en felles arena der nasjoner møtes i fredelig kappestrid, ikke gjøres til nok en slagmark for politiske konflikter.

Les også: Over 500 kulturpersoner oppfordrer til Israel-boikott

Fjorårets israelske deltaker under Eurovision-finalen. Til tross for konfliktene hjemme fikk hun dele sitt budskap på scenen – og endte på andreplass, mye takket være massiv støtte fra TV-seerne over hele Europa. Slike øyeblikk viser at musikk kan overvinne selv dype politiske skillelinjer.

I mørke tider som disse er det forståelig at følelsene tar overhånd. Vi føler oss maktesløse overfor krigens grusomheter og søker etter en måte å markere avsky. Men la oss ikke kaste vrak på de få lysglimtene av internasjonalt fellesskap vi faktisk har. Eurovision er et slikt lysglimt – et årlig pusterom hvor nasjoner kan konkurrere i vennskap, hvor kulturer utveksles, og hvor artister kan fremføre sine hjertesaker foran et verdenspublikum.

Ved å stenge Israel ute fra denne arenaen, gjør vi verden litt kaldere, litt mindre inkluderende. Vi risikerer å skyve vanlige israelere enda lenger bort, inn i isolasjon og bitterhet. Historien viser at isolasjon sjelden myker opp standpunkter – snarere tvert imot. Derimot, når mennesker møtes ansikt til ansikt, kan fiendebilder brytes ned. En israelsk musiker og en norsk musiker kan finne tonen sammen backstage, på tross av alt. Slik bygges bro mellom folk, selv når storpolitikken feiler.

Eurovision er langt fra perfekt eller «upolitisk». Konkurransen reflekterer tross alt det Europa den er en del av, med våre verdier og våre konflikter. Men nettopp derfor blir det feil å kaste ut noen som utfordrer oss. Kulturskal være den siste broen som rives, ikke den første. Vi trenger disse møtepunktene i en polariserende tid. Som Spanias kulturminister Ernest Urtasun – som ironisk nok støttet boikotten – selv formulerte: «Kultur bør stå på fredens og rettferdighetens side». Jeg kunne ikke vært mer enig. Men for meg betyr det at kulturfeltet skal jobbe for fred, ikke trekke seg unna.

Å «stå på fredens side» handler om å fremme dialog og forståelse gjennom kultur, ikke om å boikotte og tie i hjel den andre parten.

Til syvende og sist er ikke Eurovision noe fredsforhandlings-spor eller noen løsning i seg selv. Men den symbolske kraften i å la musikken fortsette å spille selv når kanonene dundrer i det fjerne, skal ikke undervurderes. I 1994, midt under Balkan-krigene, danset man Riverdance under Eurovision-pausen i Dublin – og både kroatiske og bosniske artister sto på scenen i samme konkurranse. I 2016, etter Russlands anneksjon av Krim, sto en tatarisk-ukrainsk sangerinne (Jamala) og sang om Stalins deportasjon av tatarer – og vant hele konkurransen, mens Russland måtte se på fra sidelinjen etter å ha trukket seg. Gang på gang har Eurovision vist seg som en speilscene der Europas konflikter utspilles symbolsk – men samtidig som et rom der de samme partene kan omgås fredelig. Denne dobbeltrollen er krevende, men uhyre verdifull.

Krig har ingen vinnere, sies det. Det samme kan vi si om en boikott i kulturens verden: Ingen vinner på at vi slutter å snakke sammen. Den eneste seieren en Eurovision-boikott vil gi, er en tom og kald en – der vi klapper oss selv på skulderen for å ha vært «prinsippfaste», mens ungdommer og artister sitter igjen knuste og uten mulighet til å uttrykke seg. La oss ikke lure oss selv til å tro at kansellering er et virkemiddel som skaper fred eller rettferdighet.

Jeg sier nei takk til boikott. La oss heller sende våre artister til Eurovision, la Israel sende sine, og la scenen bli et møtested. La de israelske musikerne få erfare at Europa lytter – og la dem høre våre meninger uttrykt gjennom poenggivning, intervjuer og samtaler. Kanskje vil noen av dem få øynene opp for hvordan deres lands handlinger oppfattes. Kanskje vil noen av oss få nyansene av Israels situasjon bedre forstått. Kunst og kultur har en mystisk evne til å skape empati på tvers av fiendebilder.

Til syvende og sist handler dette om hvilket Europa vi vil være.

Er vi et kontinent som stenger dører og tegner fiendebilder, eller et som inviterer til den samme sangen selv når det er vanskelig? Jeg vet hva jeg foretrekker. La musikken tale. La oss møtes på den fredelige arenaen som Eurovision faktisk er – og ta kampen der med toner og ord, ikke med boikottens taushet. Det skylder vi både våre egne og andres artister, og ikke minst alle dem som lengter etter fred i både Israel og Palestina.

Debattinnlegget ble først publisert på Jarle Aabø sin blogg.