Torskeoppdretten i Norge skyter i været. Nå er både fiskere og forskere bekymret for at en økologisk katastrofe bobler rett under overflaten.

- Katastrofale konsekvenser

Torskeoppdretten i Norge skyter i været. Nå er både fiskere og forskere bekymret for at en økologisk katastrofe bobler rett under overflaten.

Møt Oslofjordens ene torsk

Annonsørinnhold

Kine Vinje viserdeg ekte Køben

Frykter rømning og gyting

Fiskens Houdini

- Store kunnskapshull

- Ti nye problem

- Økologisk katastrofe

- En økologisk katastrofe

Mer om

Advarer i ny rapport:

Tirsdag legger Havforskningsinstituttet (HI) fram rapporten «Negative effekter på kysttorskbestander som følge av åpne merder i sjø».

Her kommer det fram at produksjonen av oppdrettstorsk har økt jevnt fra 4976 tonn i 2022. Ved utgangen av september 2025 er det slaktet 13 765 tonn, mens det er godkjente lokaliteter og søknader til sammen en kapasitet på 165 000 tonn.

Økningen uroer både fiskere og forskere.

Torskeoppdrett bør inn i lukkede systemer og ikke drives i åpne merder. Mens laksen evolusjonært er en mindre avansert fisk, er torsken en mye mer avansert og smartere fisk, som gjør den vanskeligere å holde i fangenskap, sier Thrond Oddvar Haugen, NMBU-professor og torskeforsker, til Dagbladet, før han fortsetter:
Det er for tida lite torsk i Barentshavet, og derfor et mulig marked for oppdrettstorsk. Samtidig er også flere av fjord- og kyststammene små. Jeg frykter rømninger og krysninger mellom oppdrettsfisk og kyst- og fjordtorsk. Her mener jeg man må ha lært fra lakseoppdretten: Ikke bare tut og kjør, sier Haugen.

Det er Fiskeridirektoratet som har bedt HI vurdere mulige risiko ved torskeoppdrett i åpne merder.

Vi har lagt til grunn en årlig utnyttelse på 40 prosent av maksimal kapasitet (66 000 tonn, journ.anm). Vi mener at det i området mellom Stadt og litt sør for Bodø er en moderat risiko for negative effekter av torskeoppdrett som følge av genetisk påvirkning på kysttorsken. Rømning og gyting i merd er de største risikofaktorene, sier Nina Sandlund, seniorforsker i HI, til Dagbladet.

Hvilken genetisk effekt en rømning får for kysttorsken, vil avhenge av både mengde fisk og hvilken tilstand kysttorsken er i.

Vi har ikke nok kunnskap om hvilke genetiske egenskaper som blir overført fra oppdrettstorsk til villtorsk, men erfaring fra lakseoppdrett viser at det er grunn til å tro at denne kan være negativ, sier Sandlund.

På seint 90-tall og fram til 2010-12 var det en rekke aktører som forsøkte seg på torskeoppdrett. Men uten å lykkes.

Man får jo erfaring, lærer av feil og bygger erfaringer, som gjør at sjansen for å lykkes blir større. Nå ser man opp mot niende generasjons oppdrettstorsk, så jeg vil jo anta at man har jobbet med avl og domestisering på torsken og, sier Sandlund.

Hennes kollega Terje van der Meeren ved HI mener det er «langt mer utfordrende å ha torsk enn laks i oppdrettsanlegg».

Så lenge man ikke har full kontroll med kjønnsmodning og rømming, er torskeoppdrett i lukkede anlegg en mulig løsning, sier forsker Terje van der Meeren ved HI, før han viser til at teknologi for lukkede matfiskanlegg i kommersiell skala fremdeles er i utvikling.

Torsken rømmer generelt mer enn laksen, og omtales som Houdini-fisk etter Harry Houdini, som ble verdenskjent fordi han alltid klarte å rømme.

Den trenger ikke store hull før den presser seg ut, den kan gnage hull selv - og da rømmer torsken i mengder. Torsken er også en marin fisk, som gjør at den fint kan gyte i merdene, og da har man ingen kontroll på eggene, sier van der Meeren.

I HI-rapportens sammendrag går det fram at forskerne langt i fra føler de har nok kunnskap om torskeoppdrettens konsekvenser:

Det er veldig mye man ikke vet. Men rømning og gyting i merder er risikofaktorer. I tillegg til konsekvenser av kunstig belysning, som kan bidra til at kysttorsken og andre organismer i havet tiltrekkes oppdrettsanlegg og endrer adferd, sier Sandlund og legger til:
Nå har vi identifisert kunnskapshullene, som igjen kan være gode verktøy for videre forskning og forvaltning. Vi er bedt om å komme med risikokilder og risiko, så er det nå opp til forvaltning og andre å avgjøre, sier hun.

Journalistene og forfatterne Simen Sætre og Kjetil Østli har skrevet boka Den nye fisken, en kritisk bok om laksenæringen.

Torskeoppdretten går litt under radaren, men det er dype problemer og risiko i næringen, og her risikerer man å gjenta noen av problemene med lakseoppdretten, sier Sætre.

Gjennom arbeidet med lakseoppdrettsindustrien, oppdaget Sætre det han kaller «historien om utilsiktede konsekvenser».

Vi så at når lakseoppdretten forsøkte å løse ett problem, kom det alltid ti nye. Her har det ikke vært noen føre var-holdning. I stedet har lakseindustrien hele tida kjørt på, uten å ane konsekvensene av noe. Konsekvensene kommer først fram seinere, sier Sætre.

Han mener beslutningstagere bør se «tydelige røde flagg».

Det er viktig at man lærer av historien og ikke gjør samme feil. Om det skjer feil i torskeoppdretten, kan det gå ut over hele kysttorskestammen. De fornybare torskestammene i havet utenfor Norge er jo et spisskammer og en voldsom ressurs som ikke må ødelegges, sier Sætre.

Når han drar rundt og prater om boka, blir han stadig kontaktet av bekymrede folk, som nettopp er opptatt av - og bekymret for - den pågående torskeoppdrettssatsingen langs Norges kyst.

Fiskerne Jakob Bentzen og Karstein Andreassen har fisket opp rømt oppdrettstorsk de siste åra, på hver sin kant langs kysten. Begge er bekymret for hva torskeoppdrett kan gi av konsekvenser for kysttorsken.

Vi har allerede sett hva lakseoppdrett har gjort for villaksen. Vi snakker om en økologisk katastrofe. Jeg er redd for at de allerede er i ferd med å ødelegge torskestammen, sier Bentzen, som Dagbladet også intervjuet i april i år.

Harstadværingen Karstein Andreassen forteller at han nylig fisket rømt oppdrettstorsk rundt 20 kilometer unna anlegget.

Jeg fanget gyteklar oppdrettstorsk på et sted som er gyteplass for villfisk om vinteren, som er det verste av alt. Oppdrettsnæringa har tusenvis av rømninger opp gjennom åra, uten at det blir noe mer enn en liten bot. Jeg frykter for kysttorsken, sier Andreassen til Dagbladet.

Han får støtte av sin fiskerkollega Bentzen.

I år etter år har vi sett at oppdrettsnæringa bare får en pekefinger og en liten bot ved rømning. Så får de fortsette med samme virksomhet, og lover at det ikke skal skje igjen. Men det er jo nettopp det som skjer - og som vil komme til å skje, sier han og legger til:
Inntil vi vet konsekvensene av torskeoppdrett, må det gjøres en stopp eller en lang pause, sier han.

Herold