Norge trenger en helhetlig barselomsorg.

Sårbar tid, svakt system

Norge trenger en helhetlig barselomsorg.

Går til kamp for barnets første 1000 dager: – En sårbar periode for alle foreldre

Nybakte mødre får ikke den barselomsorgen de trenger

Barselomsorgen har i mange år vært båret av ildsjeler – men ildsjeler brenner ut.

– Tar ikke tøffe fødselsopplevelser på alvor

På høy tid med bedre barselomsorg

Etter fødselen er det ingen som passer på mor

Debatt

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Da de reviderte nasjonale faglige retningslinjene for barselomsorgen ble sendt ut på høring, ble det igjen løftet fram hvor sårbar tiden etter fødsel er.

Flere sterke saker i media – om mødre som ikke ble fanget opp, familier som ble stående alene og tragiske dødsfall knyttet til fødselsdepresjon – viser et alvorlig behov for skjerpet innsats.

Men det som mangler, er en nasjonal faglig struktur som omsetter gode ord til kunnskapsbasert praksis.

Det handler ikke om uvilje hos helsesykepleiere og jordmødre. Tvert imot: Norge har mange kompetente fagfolk i førstelinjen. Men oppgaven blir stadig mer kompleks – uten nødvendig faglig påfyll, veiledning, eller handlingsrom til å følge opp familiene som trenger dem mest.

RKBU Vest, RKBU Nord, RKBU Midt-Norge og RBUP Øst/Sør er fire regionale kunnskapssentre for barn og unges psykiske helse, med et nasjonalt nettverk for sped- og småbarns-satsingen.

I to tiår har vi tilbudt utdanning, kurs og veiledning for fagfolk. Likevel er dette nesten fraværende i den offentlige debatten om barselomsorgen.

De regionale kunnskapssentrene samarbeider med andre kompetansesentre i opplæringsprogrammet Tidlig inn. Programmet gir opplæring i kunnskapsbaserte metoder for tidlig identifisering av risiko, kartlegging og støttesamtaler med gravide og småbarnsforeldre om rus, psykisk helse og vold. Målgruppen er ansatte i førstelinjetjenesten som møter gravide og småbarnsfamilier, som jordmødre, helsesykepleiere, fastleger og psykologer.

Flere av kunnskapssentrene tilbyr også en fordypning i validerte metoder for kartlegging av symptomer på depresjon og angst og støttesamtaler på helsestasjonen (Edinburgh-metoden). I tillegg tilbys relevante kurs, fordypninger og etterutdanninger ved flere regionale kunnskapssentre.

Noe av det som bekymrer mest, er at det ikke finnes et utdanningstilbud i Norge i dag der psykologer og psykiatere kan spesialisere seg innen perinatal psykisk helse (psykisk helse hos foreldre fra graviditet til ett år etter fødsel).

Dette er et komplekst felt med behov for oppdatert kunnskap om foreldresensitiv behandling, spedbarns psykiske helse, samspill og hvordan familien påvirkes av psykisk sykdom.

Per nå forventes det at fastleger, psykologspesialister og psykiatere i spesialisthelsetjenesten selv skal «fylle hullene» gjennom enkeltkurs eller klinisk erfaring. Det er verken tilstrekkelig, trygt eller bærekraftig for tjenestene.

RKBU/RBUP-miljøene står klare til å bidra i utvikling av en slik spesialistutdanning, i samarbeid med nasjonale myndigheter, helsetjenesten og andre kunnskapsmiljøer.

For å sikre at de mest sårbare familiene blir møtt av fagfolk med riktig kompetanse, trengs et målrettet og tverrsektorielt løft.

På bakgrunn av mange års arbeid ser vi et mønster som går igjen nasjonalt:

Barselomsorgen har i mange år vært båret av ildsjeler – men ildsjeler brenner ut. Det mangler statlige føringer, struktur og finansiering som gjør at kommuner og helseforetak kan jobbe kunnskapsbasert, helhetlig og forutsigbart.

Det trengs et reelt kunnskapsløft, spesielt for jordmødre, helsesykepleiere, fastleger og spesialister i psykisk helsevern. De må få tid til kompetanseheving, veiledning og tydelige strukturer for samarbeid.

RKBU og RBUP er etablert nettopp for å styrke kompetansen og kvaliteten i tjenestene for barn og familier. Vi har utdanningene, opplæringsprogrammene, forskningen og kompetansen som trengs – også for å bidra sammen med andre relevante fagmiljø i oppbygging av et nytt utdanningsløp for spesialister.

For å lykkes, må dette forankres i nasjonal politikk. Det kan ikke løses av enkeltkommuner, helseforetak eller av ildsjeler.

Når politikerne nå lover innsats for perinatal psykisk helse, må den være systematisk, kunnskapsbasert og landsdekkende, og med et faktisk mulighetsrom for tjenestene til å implementere intensjonene.

Foreldre i Norge skal ikke trenge flaks for å møte et kompetent hjelpeapparat. Det skal være en selvfølge.

1. Fagfolk må få verktøyene – og treningen i å bruke dem. Kartlegging krever mer enn skjemaer. Validerte verktøy bør brukes – og like viktig er ferdighetstrening i hvordan bli tryggere i å snakke med en forelder som strever, og hvordan følge opp videre.
2. Nasjonal modell for samordning – unngå at sårbare familier faller mellom tjenestestoler. Hvem gjør hva når en nybakt mamma blir alvorlig psykisk syk? I dag mangler Norge en nasjonal modell for tverrfaglige team rundt familier med alvorlig perinatal psykisk helseproblematikk. Andre land har dette. Norge burde ha det.
3. Familiefokus må være standard. Oppfølging av perinatal psykisk helse er ikke et individuelt prosjekt. Det handler om relasjoner, tilknytning og barns utvikling. Når oppfølgingen blir delt mellom tjenester, forsvinner helheten.
4. Gode tiltak må bli tilgjengelige for flere. St. Olavs hospital og Helgelandsykehuset tilbyr innleggelse av spedbarnet sammen med mor/foreldre. Familieambulatoriet ved sykehuset i Levanger har poliklinisk oppfølging av gravide og nybakte familier som strever med psykisk helse eller rus. Asker DPS har et forebyggende familieteam som gir støtte til gravide eller småbarnsfamilier med problemer med psykiske helse eller rus. Sped- og småbarnsteam i BUP kan også jobbe med gravide, men dette er ikke standard ved alle BUP enheter. Slike tilbud bør være standardisert og tilgjengelige i hele landet.