Det foregår ikke et folkemord mot kristne i Nigeria, som Trump-administrasjonen synes å tro. Men den som maler fanden på veggen kan fort få ham på besøk.

USA antenner kruttønna Nigeria

Det foregår ikke et folkemord mot kristne i Nigeria, som Trump-administrasjonen synes å tro. Men den som maler fanden på veggen kan fort få ham på besøk.

Internasjonal oppmerksomhet av den typen USA nå har gitt, er farlig i denne kruttønna.

Kruttet i ligningstallene

Det siste kapittelet i den forrige historien

Verdensvredens vennegruppe

Kommentar

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

I november holdt rapperen Nicki Minaj en følelsesladd tale i FN. På vegne av USAs FN-delegasjon snakket Minaj, fra Trinidad i Karibia, på vegne av Nigerias kristne, som hun i tråd med Trump-administrasjonens påstander hevdet var utsatt for et folkemord. Påstanden har versert i MAGA-land en stund, og har ført til at USA har oppført Afrikas mest folkerike land på lista over land «av særskilt interesse» – en liste der USA fører opp land de mener bryter med religiøse friheter.

Det er andre gang i løpet av ett år at Trump-administrasjonen angriper et afrikansk land fordi de angivelig ser gjennom fingrene med et folkemord mot deler av egen befolkning. Fra før har Sør-Afrika måttet forsvare seg mot påstander om at det foregår et folkemord på landets afrikandere, en minoritet som snakker blandingsspråket afrikaans og er etterkommere etter landets tidlige europeiske bosettere. Som i tilfellet Sør-Afrika ser det ut til at Trump-administrasjonen ikke lener seg på spesielt tung afrikakunnskap når de nå kritiserer Nigeria. Snarere ser det ut til at administrasjonen har falt for en historie som er populær i kristenkonservative kretser om at det foregår en systematisk forfølgelse av, og et folkemord på, kristne i Nigeria.

Kjernen i historiene som har slått an i MAGA-land har som vanlig et korn av sannhet i seg. Nigeria har store sikkerhetsutfordringer som går ut over altfor mange, og noen av konfliktlinjene går langs religiøse skillelinjer. Men å redusere Nigerias sikkerhetskrise til å handle om kristen forfølgelse er ikke bare ganske tendensiøst, det kan også være farlig. Og kan bidra til nettopp det man påstår at man vil unngå.

Spenninger og uro har vært en del av Nigeria siden uavhengigheten fra Storbritannia i 1960. Allerede i det første tiåret opplevde Nigeria sin første borgerkrig, i det oljerike Biafra sørøst i landet. Krigen brøt ut i 1967 og var over etter tre år, men uroen fortsatte i denne delen av landet. Og også i dag finnes det grupper som ønsker et fritt Biafra, eller mer selvstyre i Nigerdeltaet. I nyere tid er det konflikter nord i Nigeria som har fått mest oppmerksomhet, særlig konflikten mellom sikkerhetsstyrker og jihadistene i Boko Haram i nordøst. Gruppa hadde sin storhetstid for et tiår siden, og er nå splittet opp i flere fraksjoner, men er fortsatt svært dødelig. Først og fremst for andre som bor nordøst i landet, i hovedsak muslimer.

Men mange av Nigerias mest dødelige konflikter har funnet sted på det sentrale platået, like nord for hovedstaden Abuja. Da britene styrte Nigeria var det dels gjennom tradisjonelle autoriteter. Den nordlige delen av landet var fra gammelt av styrt gjennom en rekke bystater, sultanater og kalifat. Under britene ble denne delen av Nigeria overlatt til emirer britene kunne jobbe med. Disse var også religiøse ledere. I sør formaliserte britene et nett av «høvdinger», og her fikk også kristne misjonærer slå seg løs. Det sentrale platået, eller Midtbeltet som det også kalles, er grenselandet mellom de to delene av Nigeria, og dermed også det religiøse skillet. Det er også hvor mer nomadiske kvegdrivere, en tradisjonell levevei i nord, møter mer bofaste jordbrukere. Som i andre deler av landet snakkes det også flere språk, de viktigste her er hausa og fulani. I Midtbeltet overlappes religiøse spenninger med uro over beiteområder. I dårlige tider, som nå, kan dette være en dødelig cocktail.

Det kan være uenighet om tallene på antall drepte i vold og uro i Nigeria, og det er også uenighet om hvem som blir drept. Men det er bred enighet blant forskere og analytikere om at det ikke er dekning for å si at det foregår et folkemord, eller en omfattende kampanje for å drepe folk fordi de er kristne.

I hele perioden siden 2009, da Boko Haram kom til, regner man med at et sted mellom 35.000 og 50.000 mennesker er blitt drept i direkte krigshandlinger av jihadister i nordøst Nigeria. I tillegg mener FN at ti ganger så mange kan ha dødd av indirekte årsaker under konflikten, det vil si sult og sykdom som følge av å ha blitt fordrevet, eller etter å ha fått brent avlingene sine. Det har hele tiden pågått andre konflikter i Nigeria, som den mellom nomader og jordbrukere i Midtbeltet, og uro i Nigerdeltaet. De siste årene har stadig flere også blitt drept i angrep fra det som betegnes som «banditter». Dette er ren kriminell virksomhet, der målet er løsepenger for gisler og kidnappinger. Bandittene ser ut til å ha lært av Boko Haram i deres storhetstid for rundt ti år siden: skolebarn er myke mål som er lette å bortføre og kreve penger for. Banditter skiller derimot ikke mellom kristne og muslimer.

De som nå ser ut til å gjøre det, kanskje nettopp fordi de gjerne vil ha oppmerksomhet, er en av gruppene som kom ut Boko Haram. Den kaller seg Den islamske staten i Vest-Afrika- provinsen (ISWAP). Den siste måneden, etter at Trumpadministrasjonen begynte å interessere seg for Nigeria, har gruppa trappet opp sin kampanje mot mål som kan betegnes som kristne, som kirker og internatskoler. Her følger de dreieboka til forgjengeren Boko Haram. Det man får oppmerksomhet av, det driver man mer med. Da Boko Haram begynte å kidnappe skolebarn for litt mer enn ti år siden, var det for løsepenger. Etter at gruppa bortførte 276 jenter, både kristne og muslimer, fra en internatskole i Chibok i 2014, fikk Boko Haram verdens oppmerksomhet. Da økte antallet kidnappinger, og de bortførte ble en del av gruppas propaganda.

Også denne gangen har vi sett at Nigerias jihadister reagerer på oppmerksomhet. ISWAP gjør nå et poeng av at ofrene deres er kristne, også i propaganda de selv produserer.

ISWAP er fortsatt mest aktive i nord, der majoritetsbefolkningen fortsatt er muslimer. Og flertallet av de som drepes er muslimer. Men andre som kan tenkes å utnytte og forsterke fortellingene om religiøs forfølgelse befinner seg i Midtbeltet. Både blant muslimer og kristne finnes både politikere og religiøse ledere som kan tenkes å utnytte en god krise. Internasjonal oppmerksomhet av den typen USA nå har gitt, er farlig i denne kruttønna. Uansett hvem du ber til.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!