Herold

I kommunestyret 4. desember, under behandlingen av handlings- og økonomiplanen (HØP), erklærte Harstad kommune klimakrise.

I HØP slår kommunestyret fast at Harstad kommune må kutte klimagassutslippene med 55 prosent innen 2030 sammenlignet med 2009-nivå.

Ifølge tall fra HØP var utslippene i Harstad på 80794 tonn CO₂ ekvivalenter i 2023. Da må Harstad kommunes klimagassutslipp ned med ytterligere 42 953 tonn innen 2030 for å nå klimamålene. Ambisjonene er det lite å si på, men noen anslag på hva de økonomiske konsekvensene vil være for kommunen og innbyggerne i Harstad er verre med. Ingen kostnader er nevnt, noe man skulle tro var en selvfølge når det presenteres i en HØP.

Fremskrittspartiet i Drammen kommune fikk nylig kommunen til å prise tiltakene i sitt vedtatte klimabudsjett. Ett av klimatiltakene ble priset til hele 2,2 millioner kroner per tonn. Det er svært vanskelig å slå fast hva Harstads mål om kutt vil koste, men dersom du legger halvparten av Drammen kommunes høyeste anslag til grunn, ville tallet vært 47 248 300 000–2026 kroner.

At kommunene skal bruke store ressurser på klimabudsjetter, med den hensikt å måle seg opp mot nabokommunene, virker ganske meningsløst. Dersom målet er å være best, ligger for eksempel Evens kommune særs dårlig an som må bære belastningen for hele regionens flyreiser, da flyplassen ligger der.

Et særdeles godt klimatiltak for Harstad kommune ville vært om vi stilte oss opp i Tjeldsundet og sørget for å jage all skipsfart gjennom sundet over på Tjeldsunds side, slik at utslippene ble belastet deres klimabudsjett.

I arbeidet med HØP stilte Fremskrittspartiet i Harstad spørsmål om hva kommunen ville spart på å forholde seg til lovens minstekrav for klima innenfor kjøp av tjenester og investeringer. Heller ikke her var kommunen i stand til å komme med noen kostnadsanslag.

Klimatiltak må prises slik at det klargjøres hvilke økonomiske konsekvenser de har, sånn at det blir mulig å prioritere disse opp mot alle andre ting kommunen skal levere på som skole og helse. Frem til i dag kan det virke som at alt som er merket klima er fritatt økonomisk vurdering og konsekvens.

Av alt som pålegges kommunen fra Stortinget, kan ikke kommunale tabeller for CO₂-kutt og overvåkning av utslipp komme på toppen. Lange kommunale planer med en lang rekke tiltak koster enormt i fordyrende pålegg innen alt fra saksbehandling til krav om arealnøytralitet.

Som en tankevekker kan prisen for å bygge et nytt hus brukes som eksempel. Rundt 1980 var årslønnen ca. 100 000. Da kunne du bygge deg en enebolig for 3–5 ganger årslønnen. Dersom vi legger til grunn en årslønn på 500 000 i dag, koster det minimum 10 ganger denne å bygge en moderat enebolig.

Å bygge seg nytt hus i dagens Norge er blitt en aktivitet for de som er svært velholdne. Det kan spørres om hva som har skjedd underveis, men en ting er klart, og det er at det må snu. Jeg håper dette innlegget kan sparke i gang en debatt på hva kostnaden rundt politikken som føres faktisk er.