Herold

Byparken Mannskor leverte nok en gang to sommerkonserter for fulle saler sist onsdag og torsdag. Det var for femte gang siden oppstarten i 2020. De gir seg selv stadig nye utfordringer.

– Nå er vi snart uovervinnelige, men det må vi for Guds skyld ikke bli, sier en entusiastisk og stolt korleder og dirigent Dag Brandth.

Han legger ikke skjul på at oppkjøringen og utviklingen har krevd mye av sangerne, men resultatene og tilbakemeldingene fra publikum taler for seg selv.

– Det er fantastisk at alle jeg møter kommenterer fremdriften, og hvordan sangerne blir mer solide og bedre for hvert år som går, forteller han.

Stadig vekst

Da Byparken Mannskor ble startet opp for seks år siden, besto gruppa av 13–14 mann. I dag har de vokst til 45 dedikerte sangere. Og langt mer selvsikre vokalister.

Brandth har tidligere fortalt at han er auditiv i måten han lærer bort og dirigerer. Verken han eller de fleste i koret leser eller skriver noter.

– Vi holder veldig mye på med sangtekniske greier. De jobber med teknikk, men jeg tenker også at det å legge lista litt høyt og gi dem noe ordentlig å jobbe med, gjør at man raskere blir bra, sier han.

Det betyr at han dytter både seg selv koret ut av komfortsonen.

– Skal man bli bedre, så må man våge. Man må ta spranget og jobbe hardt, slår han fast.

Assistenten

Det er en holdning som forsterkes med tilskuddet av en av førstetenorene i koret, Jonas Halvari Hansen.

– Han er et musikalsk talent, kan musikk og har gått skolen. Han kom med avanserte, gamle stykker som er tunge greier. Det er ikke noen fast rytmikk, så det krever veldig mye av sangerne, sier Brandth.

Og han erkjenner lett at dette er utfordringer for han selv også.

– Jeg jobber beinhardt for å lære meg det selv, erkjenner han.

Hansen kan komme til bords med utfordringer som løfter terskelen til nesehøyde.

– Det får 45 mann til å stønne og sukke fordi de ikke skjønner hvordan de skal klare det, innrømmer Brandth.

Men:

– Nylig sa en av de eldste gutta i koret at vi bare må slutte å syte når Jonas kommer med de vanskelige greiene. Det er jo nettopp de stykkene vi er mest stolte av når vi får dem til, sier Brandth og smiler.

Armer og bein

Mens assistenten har dyp kunnskap om musikkteori og historie, opererer hoveddirigenten langt mer intuitivt.

– Jonas har høflig lurt på om han skal lære meg litt, men verken jeg eller koret ønsker det, for da blir det bare rart. Jeg dirigerer med armer og bein, og har lagd en helt egen kommunikasjon på det, sier Brandth.

Med to kunnskapsrike krefter på ulike områder, bød også sommerkonsertene på stor sjangerbredde og vidd.

– Vi har en Beatles-medley som fungerer veldig bra, og en ny norsk rockemedley av året som består av DumDum Boys, Raga Rockers og Jokke & Valentinerne. Den går virkelig hjem, sier Brandth.

Det er ikke bare for publikum sin del.

– Gutta har ventet lenge på noe litt mer rocka, så de var glade for å få den på plass.

Stort musikalsk spenn

I en mer klassisk form – og med større musikalsk utfordring – har de gått løs på verker med sterk lokal forankring i Halden. Deriblant «Olav Trygvasson» av Friedrich August Reissiger.

– Reissiger var egentlig tysk, men bodde i Halden, og stykket ble urfremført i Immanuels kirke, påpeker dirigenten.

Han fikk stilling som organist i Immanuels kirke i 1850, og var en helt sentral skikkelse innen sang og musikk i byen inntil han døde her i 1883.

Da er kontrasten stor til den andre enden av skalaen.

– Et annet høydepunkt er når vi plutselig står og synger en streng, nesten russisk mannskorversjon av «Touch Me» med Samantha Fox. Det fungerer så bra, smiler han.

Engasjementet

Når siste bass har tonet ut etter å ha fylt Byparken med to utsolgte kvelder, er det ikke bare de musikalske bragdene som betyr mest for dirigenten.

– Oppmøtefrekvensen er enestående, engasjementet er ekte, og det føles unikt. Jeg kunne ikke forestilt meg at så mange på ett brett skulle være så unisont engasjerte, sier Brandth.

Med gjensidig respekt, omtaler han koret som et «monster jeg ikke kan kødde med».

– Det som gjør meg rørt, er ikke bare at de har blitt fantastiske sangere, men vennskapet som har oppstått. De tar så godt vare på hverandre, og det er ganske vakkert.

«Gutta»

Og så er det han som tar både støyten og applausen helt ytterst på scenekanten. Det siste deler han insisterende med «gutta», og det første tar han med glede.

– Jeg storkoser meg som konferansier og dirigent. Helheten ligger nok i at jeg aldri planlegger hva jeg skal si, så det blir bare en runde med ting som faller ned i hodet på meg. Men det fungerer, sier han.

Uten manus og hemninger, for å beholde nerven og kjemien.

– Hvis det noen gang skjer at jeg drar den litt for langt, får jeg alltid høre at jeg har et glimt i øyet, så jeg kommer meg unna med det, sier han og ler.