Herold

Filosof og samfunnsviter Lars Gule møtte et interessert publikum i Kulturkaféen sist onsdag invitert av Vennskapsforeninga Nes – Jayyous og Årnes menighet. Han skulle vise at kritikk av Israel ikke er antisemittisme.

• Dette er et innsendt referat fra møte i Vennskapsforeninga Nes – Jayyous og Årnes menighet.*

Med lange historiske linjer beskrev han framveksten av moderne antisemittisme som ender i industrielt folkemord forkledd i raseteoriens vitenskapelige termer og organisert av nazismens statsbyggere. Men han minnet også om at seierherrene som kom til å stå i spissen for å overlate Palestina til den sionistiske bevegelsen etter 2.verdenskrig, var ingen andre enn koloniherrene som hadde slåss om bitene av det osmanske riket etter 1.verdenskrig. De hadde alt da gitt den sionistiske verdensorganisasjon løfte om et eget «nasjonalhjem» i form av Balfour-erklæringa fra 1917 – helt over hodet på innbyggerne i disse «protektoratene».

Over tid utviklet også sionismen målet om en jødisk stat gjennom innvandring til Palestina, ifølge Gule. Fra Hertzls «Jødestaten» fra 1896 via Jabotinskys «Jernmuren» fra 1923 og til 1930-tallet, ble det tydelig at de jødiske migrantenes vekst aldri ville bli storerk nok til at den palestinske befolkninga av seg sjøl ville forlate sitt hjemland Det måtte til en militær organisasjon for å fordrive den lokale befolkninga. Og slik definerte Gule den sionistiske statens utvikling fra 1948 til i dag som «bygd på en bevegelse der jødene sees på som et folk med tilknytning til Palestina og som vektlegger opprettinga av en jødisk stat i Palestina på palestinernes bekostning.»

Med dette utgangspunktet gjelder kritikk av Israel handlingene og organiseringa til denne staten. Denne antisionistiske kritikken vil alltid være knyttet til Israels grunnlag i sionismen. Men antisemittisme, sa Gule, er noe helt annet, nemlig forakt og hat mot og diskriminering av jøder som individer eller medlemmer av en gruppe. Antisemittismen bygger på forestillinger om at jøder har uforanderlige, medfødte og farlige egenskaper som er ødeleggende for andre folk. Antisemittismen er en type rasisme. Men sier du at antisionisme er antisemittisme, begår du en tankefeil, et kategorimistak fordi kritikk av en stat og en ideologi ikke har noe med hat, forakt og diskriminering av individer eller folkegrupper å gjøre.

Det betyr likevel ikke at man ikke kan «blande korta» - også antisionister og Palestina-venner - og bevisst eller ubevisst overta talemåter eller argumentasjon fra det omfattende repertoaret til jødehatet, pekte Gule på. Her gjelder det å være bevisst om farene, samtidig som de som forsvarer den sionistiske staten, uansett vil hevde at antisionisme er antisemittisme eller gjøre definisjonene av antisemittisme uklare. Men dette kan unngås, det har Lars Gule gjort oss noe mer klar over. Og i tillegg har han gjort oss enda mer klar over hvor sterkt de israelske borgerne er styrt av minnekulturen om jødeutryddinga under 2.verdenskrig.