Herold

Det er sjelden en enkelt interpellasjon setter saken så til de grader på spissen for Finnmarks framtid som den Line Kalak fra Samelista nå legger på bordet.

Da fylkesordfører Hans-Jacob Bønå (H)nylig dro nasjonal sikkerhets-kortet i NRK for å rydde unna samiske rettigheter, tråkket han rett inn i et politisk vepsebol.

Utspillet handler ikke bare om rask kraftutbygging lenger. Det inviterer til en prinsipiell strid om juss, demokrati og hva Finnmark faktisk skal være.

Kalaks motangrep i fylkestinget, som startet 10. juni, er derfor helt nødvendig. Diskusjonen som må tas er om vi har råd til å følge boka når krisa kan være like rundt hjørnet?

Fylkesordfører Bønå var i hvert fall brutalt ærlig i NRK-intervjuet den 22. mai. Finnmark er NATOs nordflanke i 2026. Det mangler strøm, Forsvaret trenger kraft, og skal det bo folk her i framtiden, må vi ha industriarbeidsplasser. Hvis lange høringer og konsultasjoner med Sametinget bremser absolutt alt av infrastruktur, risikerer vi full avfolking. Tomme bygder i nord er i seg selv en nasjonal sikkerhetsrisiko.

Fra et beredskapsperspektiv er det vanskelig å avfeie dette helt. Arealprosesser i Finnmark tar ofte tiår. Det er tid vi ikke har hvis Forsvaret skal ruste opp nå. Uten strøm blir det ingen industri, uten industri flytter folk, og uten folk svikter suverenitetshåndhevelsen. Bønås uttalelse er kanskje politisk ukorrekt, men det er en ærlig beskrivelse av den retningen partiet hans ønsker seg.

Det er her Line Kalak setter ned foten, og hun gjør det med loven i hånd. Når hun trekker fram Grunnlovens paragraf 108, Sameloven, ILO 169 og Naturmangfoldloven, gir hun fylkespolitikerne en nødvendig påminnelse om at Norge er en rettsstat, ikke et militærdiktatur.

Kalaks mest brennbare poeng handler om hva vi faktisk legger i ordet sikkerhet?

Hvis begrepet utvides til å gjelde kommersiell kraftutbygging, grønnvasking av Melkøya eller private vindkraftparker bare fordi det indirekte styrker regionen, er vi på villspor. Da har vi lagd en merkelapp som kan brukes til å omgå demokratisk kontroll og domstolsprøving i nær sagt alle betente arealsaker.

Nasjonal sikkerhet kanveie tungt i én spesifikk sak, men det må ikke bli et generelt frikort til å hoppe bukk over folkeretten overalt.

Kalak foreslår at fylkestinget skal be fylkeskommunedirektøren lage egne retningslinjer for hvordan samiske urfolksrettigheter og konsultasjonsplikt skal ivaretas i saker der sikkerhet og kraft kolliderer. Her kommer frontene til å bli steile.

Kjørereglene Kalak etterlyser, vil tvinge politikerne til å skille mellom Forsvarets faktiske behov og ren kommersiell industriell vekst. Det vil gi en ryddig prosess, og i beste fall hindre nye, ødeleggende rettsrunder. Fosen-dommen viste tross alt hvor dyrt og skadelig det blir når staten tar lettvinte snarveier på bekostning av urfolk.

Men det vil samtidig betymer byråkrati, flere rapporter og nye bremseklosser. Fylkeskommunen sliter allerede med å levere raske planavklaringer. Frykten blant industriaktørene og mange lokalpolitikere er at egne særkrav vil lamme regional utvikling ytterligere, i en tid der statlige milliarder sitter løst for de regionene som faktisk klarer å snu seg raskt rundt.

Bønå har uansett malt seg inn i et retorisk hjørne før han skal svare på interpellasjonen. Svarer han ja til at sikkerhet generelt trumfer urfolksrettigheter, bekrefter han kritikernes verste frykt om at fylkeskommunen vil operere i en juridisk gråsone for å blidgjøre industrilobbyen og sentrale myndigheter.

Svarer han nei, må han samtidig forklare hvordan han skal oppfylle sine egne, ambisiøse mål om rask kraftutbygging innenfor dagens tunge og tidkrevende regelverk.

Dette handler ikke lenger om vindmøller eller master. Det handler om hvordan Finnmark skal styres i en krisetid. Skal vi beholde rettsstatens prinsipper om åpenhet og reell medvirkning når det stormer som verst, eller skal vi godta at målet helliger middelet?

Line Kalak har reist en debatt fylkestinget ikke kan snakke seg bort fra.

Helle Østvik, bio