Herold

Så skjedde det igjen. Kommunestyret i Nordkapp har nok en gang snekret sammen et vedtak som skal holde liv i Scandics atkomst- og parkeringsavgift på platået.

La meg begynne med min egen mor, som ble født og levde hele sitt 87 år lange liv i Hammerfest. Like stolt som hun var av byen sin, var hun av Finnmarks kanskje mest storslagne landemerke: Nordkapplatået.

Særlig når vi hadde gjester sørfra reklamerte hun varmt og malerisk for denne klippen lengst nord, der den stuper bratt i havet mens midnattssola ødsler gull over det hele.

Typisk nok for alt som ligger så nært at du kan rekke over det når tid som helst, rakk hun aldri å oppleve scenen selv. Men for henne var eierskapet og stoltheten som hun følte som Finnmarking, reell nok.

Da er det på ingen måte vanskelig å forstå at for folket i Nordkapp og resten av fylket, må spørsmålet om hvem som har rett til å forvalte platået vekke følelser fra helt innerst i hjerterota. Det handler om hvem vi er.

Derfor er det så inderlig trist å se det som nå utspiller seg. Denne saken har etter hvert flere sesonger enn en middels serie på Netflix, og manusforfatterne på kommunehuset i Honningsvåg viser ingen tegn til å gå tom for ideer.

Vedtaket fra 11. juni følger et altfor kjent mønster. Et knapt flertall gir en tidsbegrenset tillatelse, mens mindretallet advarer om juridisk etterspill. Det vi ser, er fortsettelsen på en utmattelseskrig der ingen vinner, og der serien i beste fall er dundrende kjedelig, i verste fall dypt tragisk.

Nok en gang var det den vante, pragmatiske aksen mellom Arbeiderpartiet og Høyre som berget Scandic Hotels AS, og sikret dem fornyet tillatelse fram til mai 2027.

Jo da, argumentasjonen deres har en viss form for lokalpolitisk logikk. Flertallet frykter at et blankt nei vil skyve Scandic helt ut av dialogen, og at kommunen dermed mister det lille verktøyet de har til å regulere en mektig, kommersiell aktør.

Ved å barbere avgiftene ned til det de kaller selvkost, mener Ap og Høyre at de har vasket bort den verste smaken av kommersiell utbytting. Nå skal turistene kun betale for do-ruller, søppeltømming og reelt vedlikehold av utmarka.

Men la oss være ærlige, dette vedtaket lukter mer av brannslukking enn langsiktig nærings- og arealpolitikk. Man kjøper seg tolv nye måneder med skjør husfred, vel vitende om at grunnen under føttene er like ustabil som før.

På den andre siden står SV og Senterpartiet. Med sine åtte stemmer krevde de at kommunen skulle ha «is i magen» og avvise søknaden. Retorikken er spisset, og argumentene må være tunge å svelge for flertallet.

«Hvorfor hastevedta et nytt løyve når Statsforvalteren er dager unna å konkludere i klagesaken fra i fjor?»

Spørsmålet er pinlig betimelig. Da Statsforvalteren i 2025 opphevet kommunens forrige løyvevedtak fordi lokalpolitikerne hadde slukt Scandics egne tall rått uten selvstendig vurdering, var det en solid korreks til kommunen.

Opposisjonen frykter, med rette, at man igjen har fattet et vedtak på sviktende juridisk grunnlag. For hvis Statsforvalteren om kort tid dundrer neven i bordet og sier at premissene for selvkostberegningen er feil, står Nordkapp kommune nok en gang igjen i den juridiske skammekroken.

Det prinsipielt tragiske med Nordkapp-striden er hvordan den har lammet det lokalpolitiske ordskiftet i over et tiår. Det som burde handle om hvordan Finnmark skal forvalte en av sine største reiselivsjuveler, har i stedet blitt en endeløs parodi på paragrafrytteri og prestisjekamp.

Etter at Høyesterett og lagmannsretten slo fast den åpenbare sannheten, at platået faktisk er utmark, har Scandic måttet krype til korset og be om kommunalt løyve etter friluftslovens § 14. Men i stedet for at dette førte til en avklaring, flyttet det bare slagmarken inn i kommunestyresalen. Hver minste krone i selvkostkalkylen blir nå dissekert som om det gjaldt rikets sikkerhet.

Det folk i Nordkapp og resten av Finnmark sitter igjen med er total forvirring. Vi må fortsatt navigere i et system der parkeringsbilletten ikke inkluderer Nordkapphallen og der skiltingen må være påtakelig imøtekommende for at ikke friluftsloven skal brytes.

For Scandic er seieren høyst midlertidig. Hotellgiganten driver på nåde med en økonomisk modell som knapt gir marginer. For Nordkapp-samfunnet fører vedtaket til et fortsatt splittet politisk miljø som bruker uforholdsmessig mye energi på å administrere en gammel konflikt, framfor å bygge framtida.

Vedtaket løser ingenting. Det er bare en gjentakende uthaling i en sak der ingen av de politiske leirene har mot nok til enten å ekspropriere platået til fullstendig offentlig eie, eller å gi den kommersielle aktøren forutsigbare rammer.

Min mor kom seg som sagt aldri opp på platået for å se midnattssola ødsle gull over havet. Kanskje var det like greit. Det er nemlig fint lite gull over det synet som møter oss i kommunestyresalen i Honningsvåg.

Vi ses garantert til ny behandling, med de samme argumentene og de samme steile frontene, i juni 2027. Farsen ruller videre.

Helle Østvik, bio