Herold

Når næringsliv og forsvar rigger Tromsø til Norges nye romhovedstad, hjelper det lite å sikre bygg og satellitter om vi serverer hemmelighetene gratis på høyttaler på bussen.

I mitt forrige innlegg etterlyste jeg et sterkere sivil-militært samspill i nord, der det private næringslivet og Forsvaret bygger fysisk forsyningssikkerhet og robust infrastruktur. Men et totalforsvar er aldri sterkere enn sitt svakeste ledd. Mens vi diskuterer milliardinvesteringer, eiendomsscreening og fysisk sikring av Tromsø som romhovedstad, overses en akutt sikkerhetsrisiko: Den totale mangelen på OPSEC (operasjonell sikkerhet) blant våre egne beslutningstakere.

Vi må kaste av oss den arktiske naiviteten. PST-aksjonen mot den kinesiske spionringen på Andøya, med beslag av en 22 tonn tung satellittmottaker er som hentet ut av en Tom Clancy-roman. Men dette er ikke fiksjon – dette er alvor. Likevel utspiller den største sikkerhetstrusselen seg ikke i sofistikerte cyberrom, men på kollektivtransporten på vei til og fra strategiske møter.

Min autoritet er øyenvitnets. Jeg er vardøværing og vokste opp under den kaldeste krigen, med sovjetiske trålere liggende ved kai med en hel skog av antenner på overbygget. Vi visste utmerket godt hva som foregikk. I norske styrerom og HR-avdelinger får man tidvis inntrykk av at verdens største risiko er en ustrøken skjorte. Det kreves en estetisk renhet av feltarbeidere og vektere som ville fått en tsaristisk etikettemester til å rødme. Samtidig sitter de samme lederne – som forfekter «profesjonalitet» gjennom nypussede sko – og plaprer uhemmet i mobilen på offentlig transport om sensitive romstrategier, anbudssummer og interne konflikter.

For fremmed etterretning og kriminelle nettverk som Foxtrot, er denne moderne plaprekulturen en ren gavepakke. Etter å ha jobbet i vaktselskap og lært russisk på gata i Arkhangelsk – ikke via tørre manualer i et militærakademi – vet jeg at sikkerhet er summen av detaljene man ikke ser.

Jeg ser via russisk TV hvordan FSB rekrutterer ukrainske ungdommer til å plante bilbomber for småpenger. Jeg ser mønstrene som skrivebordsbyråkratene overser. Russland og Kina utveksler etterretning og jobber i 3D. Hvis Forsvaret kun bemanner radaren, kommunen kun overvåker eiendomskjøp og PST kun kjører bakgrunnssjekk, taper vi totalforsvaret.

I dag går hver ansatt, forsker og teknolog rundt med en sensorpakke i lomma som den kalde krigens e-tjenester bare kunne drømme om. En fremmed agent trenger ikke lenger smugle inn tonn med utstyr via Oslo havn for å hacke oss. De kan bare sette seg på setet bak en intetanende leder på vei til kontoret.

Skal næringslivet være den beredskapsressursen totalforsvaret krever, må vi umiddelbart innføre fire nye kjøreregler for menneskene som forvalter teknologien:

• Mobilen er en tyster: Den skal ut av rommet ved sensitive samtaler om romteknologi og forskning.
• Kollektivtransporten er et avhørsrom: All tale om strategi, anbud og sikkerhet i det offentlige rom må opphøre umiddelbart.
• Gjenoppliv «Katte-metodikk»: Katten er den perfekte etterretningsoffiser. Tren opp ansatte til å se uvanlige handlingsmønstre. Hvem sitter i setet bak deg? Hvorfor har den varebilen med fremmede skilter stått parkert i gata i timevis?
• Konsekvenser for plapring: Grove brudd på diskresjon må føre til umiddelbart tap av sikkerhetsklarering.

Et levedyktig og robust totalforsvar i nord bygges ikke bare med militær tilstedeværelse og private kontrakter. Det bygges av at vi lærer oss å jobbe helhetlig – og at vi klapper igjen brødboksen. Det er på tide å flytte fokus fra overflatens trivielle renhetslære til det faktiske innholdet i det vi forvalter. Prisen for vår egen støy kan bli langt høyere enn vi aner.