Herold

En augustmorgen i 1998 spaserte en ung mann nervøst inn på det som var hans første skikkelige arbeidsplass. Der ble han møtt av fantastiske kollegaer som ikke visste det beste de kunne gjøre for en grønnskolling på 23 år.

Den unge mannen var undertegnede, og arbeidsplassen var Grøne Bråden skole, som nå har vært min arbeidsplass i snart 30 år.

Selvfølgelig blir man glad i skolen sin, og selvfølgelig blir man så til de grader opprørt når Høyre og Roald Eie lanserer et sjokkforslag helt på oppløpssiden i skolesaken.

Det er imidlertid ikke meg og mine kollegaer det først og fremst går utover. De som blir skadelidende, er ungene og deres foresatte. Unger som nettopp er blitt trygge på skolen og familier i en hel bydel som risikerer å miste skolen sin. En skole med en fantastisk beliggenhet og med kort vei til en rekke fasiliteter og et enestående uteområde. En skole som er selve hjertet i bydelen.

Husabø skole og dens elever, foresatte og ansatte har levd med dette fryktelige spøkelset i to lange perioder, men både store og små har i det minste fått tid og gode muligheter til å protestere og aksjonere.

Høyre snakker om å vise ansvar og ikke «feige ut» denne gangen. Det vil de altså gjøre ved å fremme et sjokkforslag i siste liten, rett før sommerferien, til minst mulig støy og protester. Elevene på Grøne Bråden skole skjønner knapt hva som er i ferd med å skje.

Barn har behov for å bli sett og hørt. De har behov for å i det minste føle at de har en mulighet til å påvirke viktige beslutninger. Den muligheten har Høyre og Roald Eie frarøvet dem.

Det er uansvarlig, hjerterått, skammelig og toppen av feighet!