Herold

Dette innlegget er en del av en serie levert av Randaberg kommune om folkehelse.

Nei ... ikke sånn i utgangspunktet.

Men så er Norge med i år.

Og da er det plutselig ikke et valg lenger – det er en tilstand.

Noe som setter seg i kroppen.

Jeg har vært sportsidiot siden jeg ble født.

Ikke «litt interessert».

Ikke «får med meg finalene».

Full pakke.

Jeg noterte rundetider på skøyter før jeg egentlig skjønte hva jeg skrev.

Førte opp lengdemeter fra skihopp – også fra prøveomgangene.

For det kunne jo si noe om hva som kom.

Alt betydde noe.

Alt skulle med.

Og det har aldri gitt seg.

Jeg er den som roper «SKYT!»som om de faktisk kan høre meg.

Den som strammer hele kroppen når skuddet går – og mister det helt når ballen sitter.

Pulsen i halsen.

Adrenalinet i taket.

Og ja ... jeg har blitt utvist fra stua.

Mer enn én gang.

Jeg har vekket ungene midt på nattamed seiersrop og frustrasjonsskrik.

«Du må roe deg litt ned.»

Men det er nettopp det jeg ikke kan.

For hva slags type er du?

Er du den som hopper opp av sofaen, roper og glemmer hele verden et øyeblikk?

Den som gjemmer seg bak puta når det blir for spennende?

Eller den som sitter helt stille – men kjenner hele kampen hamre på innsida?

Uansett hvilken du er, så handler det om det samme:

Engasjement.

Den knuten i magen.

Øyeblikket du holder pusten litt for lenge.

Når du bryr deg mer enn du hadde tenkt.

Og det er lett å le av det.

At det «bare er sport».

Men det er jo egentlig ikke det det handler om.

Det handler om at noe treffer deg forbi det du pleier å kontrollere.

For i hverdagen er vi ganske flinke til å være passe.

Passe engasjert.

Passe tydelige.

Passe mye.

Vi holder igjen mer enn vi merker.

Men så kommer sånne øyeblikk.

Når det står noe på spill.

Når du ikke rekker å tenke – bare reagerer.

Og da forsvinner det «passe».

Da heier du høyere.

Kjenner mer.

Reagerer raskere.

Ikke fordi du må – men fordi du ikke klarer å la være.

Og når Norge er med?

Da treffer det litt dypere.

Det er ikke bare en kamp der ute.

Det føles nærmere.

Mer ekte.

Litt mer «oss».

Det er øyeblikk av ren glede.

Brutal frustrasjon.

Fellesskap med folk du aldri har møtt – men som du likevel hopper opp sammen med når det skjer.

Hjertet som slår litt fortere for noe som egentlig er «bare sport».

Og kanskje er det nettopp det vi trenger mer av.

Noe som får oss til å slippe litt taket.

Noe som river litt i oss.

Noe som minner oss på hvordan det er å ikke holde igjen.

Så ja – jeg heier.

Jeg skriker.

Jeg lever meg inn.

Og hvis jeg blir utvist av stua igjen?

Så vet jeg én ting:

Jeg sitter i hvert fall ikke på sidelinja i mitt eget liv.

Så uansett om du hvisker ...

roper ...

eller sitter helt stille:

La deg rive med.

For det er ikke bare sport.

Det er deg uten brems.

For det er da du kjenner det.

At du ikke bare er her – du er med.

Helt og fullt.