Herold

Jeg flytter om ikke solskinnet kommer. Seriøst.

Jeg noterte aldri datoen, men en eller annen gang i vår kom det et slags snev av finvær. Like akutt som omgangssyke, men med langt mer positivt fortegn slo arbeidslysten til.

Vi spylte gater og fortauskant, skrubbet gjerde, sprayet grønskefjerner på terrassebord og startet kunstig gjenoppliving av robotklipperen. Plenen lignet mer enn moseeng enn gress og kun løvetannen tok ansvar for en slags variasjon.

Men hva er vel ikke vakkert i solskinn?

Noen overvektige humler suset i bedet, og verden var vakker.

Vi trodde på mai og drømte om juni og dro fram utemøbler og noen fine stoler som ligner dem på cruiseskip i gamle dager. Også de måtte vaskes og skrubbes.

Kulegrillen ble trillet fram. Det livnet i lundar.

Det er utrolig hva som skjer fra vi forlater hagen en gang i september og oktober, og fram til vi gjenerobrer egen tomt en gang på våren. Her er så underlig!

Naturen i all sin villskap gnager seg inn fra alle kanter og vil ha et ord med i laget.

Er Haugalandet en slags skandinavisk hovedstad for grønske?

Men lydboken i airpodsene kvernet videre og vi rakte løv og dro til nærmeste hagesenter og kom hjem med jord i sekker, og disse umiskjennelige brune papirposene med stemorsblomster og fiol.

Vi så for oss solskinnsdagene, morgenene, kveldene. Det myke, fine lyset og en papiravis sønnavinden bladde i.

Kanskje lukten av solkrem er sommerens fineste tidsmaskin som gjør at minnene flommer tilbake, og plutselig husker vi øyeblikket der kald krem smøres på en solvarm nakke, og Mamma sier noe fornuftig om en time pause mellom siste måltid og første bad.

De voksnes sommerløgn nummer en.

Dessuten meldte lengselen og forventningen seg, om sporadiske besøk av venner og fine naboer som svinger innom med latter og god stemning.

Og ikke minst de gode samtalene over gjerdet, eller lett passiar med forbipasserende som sier noe fint om solskinn og plussgrader.

Ord over grind, som Halldis Moren Vesaas dikter.

Et liv sett gjennom solbrillenes vakre farger og lys, helger som aldri tar slutt og spontane invitasjoner på et glass vin eller en duggfrisk Peroni?

Men terrassene så ut som sliten slitte skipsdekk, de flasset som charterturister på førstereis og vi blåste mange hundrelapper på beis og ruller og pensler.

I nabolaget, bak tujahekker høyere enn boligrenten, durte høytrykksspylerne asynkront og joggerne jogget over alt.

Finnes det noe finere; det enkle i mennesket som griper solskinn med begge hender og tror at nå skal det faktisk være sånn HELE sommeren.

Heldigvis så hagemøblene noenlunde anstendige ut og putene hadde sannelig overlevd isolat på lukket avdeling i putekassen,

Og plutselig var vi helt klar.

Vi var ikke oppe og nikket på Versailles-standard, men hagen var så fin som den kunne bli.

Nå kunne våren, sommeren og all varmen bare komme.

Fuglene sang, trærne ble grønne og kveldene ble lysere og lysere. I kjøleskapet lå musserende vin og gjestfrihet og forventning.

I stedet kom regnet.

Fandens regn.

Og det tar jo aldri slutt.

Jeg forbanner det evige regnet.

Nå er vi straks halvveis i juni og sommeren så langt kan best beskrives som en lengre lidelse.

Haugalandet er et meteorologisk kriseområde. Hvilken idiot valgte å legge en by i skjæringspunktet mellom konstant vind og kronisk nedbør?

Folk i Etne, Grinde, og andre lune steder ler av været vårt.

Det har riktignok vært noen dager med klarvær, men da har vi slitt med den arktiske nordavinden som gir inntrykk av det er fint ute, men dersom man beveger seg utendørs er faren for koldbrann og frostskader med døden til følge mer eller mindre overhengende.

Haugalandet har blitt et sted uten solbrun hud. De dyre Gucci-brillene kommer aldri opp av veskene og sommerkjolene blir brukt et annet sted.

Hvis du ikke har sett en bikini eller badeshorts før Sankthans, betyr det at du har bosatt deg på feil sted.

Sommer skal ikke være fleece-jakker, passivt-aggressivt forhold til yr.no eller nedsettende kommentarer til dem som drar til Syden.

Sommer skal være bekymringsløse tidslommer, hvor verandadøren er åpen og man kan gå barbeint i gresset eller på et svaberg.

Nå ser jeg mitt eget speilbilde i vinduene, mens jeg raker løv og ergrer meg over gjødselpriser. Hvem er denne mannen, med stigende hårfeste og BMI?

Burde vi ikke vært et annet sted, med vind i håret, hvor alle hadde hvite tenner og solnedgangene kom tett?

Vi er dømt til åpen soning i et slags allværsjakke-helvete. Ingen blir solbrent i Haugesund i 2026. Og de færreste får seg noe.

Hva om det fortsetter slik, at regnet fortsetter å strømme ned, robotklipperen kanskje drukner i grunt vann og grønsken gjenoppstår?

Sommeren er nostalgiens årstid.

Det var jo selvsagt bedre før.

Jeg husker sommer på Nedstrand, i Skjoldastraumen og på Erve. En Morfar i det fjerne som hørte nyhetene parallelt på fire forskjellige radioer og en jordbærskål som aldri ble tom.

Det var Yamaha 9,9, fiskesluker som satt i bunn og lune redningsvester med salte snorer som vi tygget på. Det var drømmen om svalestup, luftmadrass og lukten av varm asfalt på en basketballbane.

Dessuten badet vi. Og vi gikk nesten alltid i shorts. Vi skulle videre, de somrene.

Jeg husker selvsagt også Sankthansbålene som nesten regnet bort, sommerkotelettene som ble grillet tilbake til ren karbon, men først og fremst den uendelige sommerferien.

Ikke minst kan jeg huske de voksnes besettelsen av å sitte ute. En dyp fornektelse for både knott, mygg og eller tett røyk fra et mislykket utepeisforsøk..

Vi syklet overalt. Vi hadde tross alt både fem eller tjueen gir og hadde en aksjonsradius av de sjeldne.

Det er verre nå.

Nå skal alle unger kjøres over alt. De løper rundt som hodeløse høns og navigerer etter snap-map. Og de må også hentes og vil ha refusjon via vipps.

Men nå har en ny frykt meldt seg.

Det er frykten for at det skal være fint vær hjemme, mens vi er bortreist.

Et slags dobbelt tap.

Det nytter ikke med noen solskinnsdager i Sildajazzen eller på en eller annen fotballcup, eller et gløtt av sol på Vangenfestivalen.

Nei.

Det eneste som hjelper er solskinn. I mer enn en dag.

Vi er jo enkle sånn. Det skal ikke mer til.

Da stimer vi inn i butikkene og kjøper grillkull, vannmelon og krokket og tror vi bor på rivieraen.

Kanskje er det Haugalandets største fortrinn?

Vi glemmer regnet så fort, men husker solskinnet så lett.