Herold

Djordje Wilms ønsket å framstå som en hersker. I stedet er han nå blitt et symbol på rasismens aller mest patetiske og ynkelige sider.

«Taper!»

Ordet ble hvisket ut i rent raseri fra benken bak meg i rettssal 250 i Oslo tinghus. Det var dag én av Kampen-rettssaken. Djordje Wilms forklarte seg om hendelsene som førte til drapet på Tamima Nibras Juhar (34), natt til søndag 24. august 2025.

I ukene opp mot drapet kjøpte han en del ting på nett fra utlandet, fortalte han. I tillegg til kniven som ble brukt under drapet, skaffet han seg cargobukser, skjorte, feltstøvler og hjelm. Han ville at overvåkningskameraene skulle ta bilde av ham mens han gikk nedover gata etter drapet. Den høye, men spede attenåringen ville se ut som en «militant som kjempet for hvit makt». En «hersker».

Tamima ble drept fordi hun var muslim. Hvorfor akkurat henne, fikk han spørsmål om.

«Jeg tenkte at hun var et lett offer fordi hun var jente. Jeg visste at jeg var fysisk sterkere enn henne».

«Pingle!» hveste den ukjente kvinnen på benken bak meg.

Det er ingen tvil om skyldspørsmålet i denne saken. Djordje Wilms drepte Tamima Nibras Juhar og skrøt av det etterpå. Det er heller ingen tvil om at drapet var rasistisk motivert. Det sa Wilms egen forsvarer under åpningsprosedyrene i retten.

I sin forklaring gikk Wilms detaljert til verks i beskrivelsen av egen radikaliseringsprosess. Den skjedde mens han satt alene foran skjermen, og den handlet blant annet om ønsket om å framstå som en slags overmakt.

Det begynte mens Wilms bodde hos fosterforeldrene og gikk siste året på ungdomsskolen. Han likte ikke å være sosial, satt mye på rommet og ble fascinert av YouTube-dokumentarer om historie, spesielt om det tyske keiserriket og vikingtiden. Etter hvert ble han eksponert for propaganda for Nazi-Tyskland, fortalte Wilms.

Han slet med å finne andre ting interessante. Dette var det eneste som fenget. Han ble veldig fascinert av Hitler. Så opp til ham. Begynte å sammenligne seg selv med ham «fordi han er en gutt som liker å prate».

Wilms hadde alltid vært interessert i herskere, sa han, og fascinert av hva det vil si å ha makt. Mye makt. Han begynte å fantasere om at han «var et viktig menneske og hersker». Han så på dokumentarer om Anders Behring Breivik og Philip Manshaus, og sympatiserte med Breiviks politiske tanker og motiver for å gjennomføre terrorangrepet 22. juli 2011.

Han hadde ingen venner, men drømte om å være keiser.

Det var da han leste manifestet til Brenton Tarrant, som drepte 51 uskyldige mennesker i moskeangrepet på New Zealand i 2019, at han begynte å tenke på å gjøre noe selv, fortalte Wilms i retten.

Han ønsket å inspirere andre. Målet var å bli «et viktig menneske».

1. august 2025 lagde Tamima middag til Djordje Wilms i boenheten på Kampen. Hun fortalte ham at hun hadde trua på ham. Han lot som ingenting, drakk en energidrikk for å holde seg til våken til drapet senere på natta.

Hun var iført nattøy. Hun var helt forsvarsløs.

Da han angrep sa hun «ikke drep meg, please ikke gjør det».

Drapet var usedvanlig brutalt.

Drapsmannen var usedvanlig ynkelig. Han ønsket å være en keiser, men hvem han ønsket å være - og hvem han egentlig var - sto i grell kontrast til hverandre. Han snakket om hvit makt, men selv var han maktesløs. Barndommen hans var svært vanskelig. Hans egen advokat har omtalt ham som et «skadet barn som har hatt lite kontakt med andre». For meg, da jeg satt i rettssalen og hørte på Wilms, framsto rasismen rett og slett som et halmstrå han klamret seg til fordi han ikke hadde noe annet.

Rasisme er fundert i ideen om at noen raser er overlegne andre, men det var ingenting overlegent med Djordje Wilms. Han var en mann som valgte en spedbygd kvinne fordi «hun var et lettere offer for meg enn en godt trent mann».

I retten kom det fram hvordan han hadde forsøkt å snakke om og skryte av handlingene sine til ansatte i fengselet, men det var ingen som ville høre på ham. For hvorfor i alle dager skulle noen jatte med på det menneskefiendtlige våset?

Nå sier Wilms at han angrer på drapet, at det var grusomt og at han ikke er rasist lenger. Om retten tror ham eller ikke, kan være relevant for straffeutmålingen. Aktor Cecilie Schløsser Møller har lagt ned påstand om 21 års forvaring: «Drapet skyldes ikke alene rasisme og høyreekstreme holdninger, årsaken til drapet er også hans dyssosiale personlighetsforstyrrelse», sa hun i sin sluttprosedyre.

Wilms advokat Petter Mandt argumenterte derimot for 18 års ren fengselsstraff. Han mener retten ikke burde utelukke Wilms påstand om at han ikke er rasist lenger - og at han dermed ikke utgjør en fare for samfunnet.

Dommen faller om en to ukers tid. Uansett hva retten ender med, blir det neppe spesielt keiseraktig for Djordje Wilms i mange, mange år framover.