Herold

- Da tenkte jeg bare: «Faen i hælvette».

Frederic Hauge (60) ler når han forteller om det nå, men for noen uker siden var det ingen som lo.

Etter 40 år med å lage et hælvette for mange, sto Bellona på randen av konkurs.

Flere store støtteutbetalinger hadde uteblitt, organisasjonen manglet økonomiske reserver, ansatte fikk ikke lønn.

På bare litt over ei uke måtte Bellona samle inn åtte millioner kroner for å overleve.

- Vi hadde vært bekymret en stund, men så kom den der beskjeden: «Dere har ti dager på dere». Nei, fy faen.

Han blir stille et øyeblikk, men sekunder seinere prater han på inn- og utpust.

Tre nye jævler

Praten med - eller skal vi si monologen fra - Frederic Hauge går fort.

I løpet av noen minutter er vi innom karbonfangst, batterifabrikker, atomavfall, havvind, et prosjekt i Jordan, Jens Stoltenberg, og en eller annen direktør som burde ha blitt anmeldt for lenge siden.

- De jææævlene der, mumler han.

Så stopper han opp, og begge hendene går til hodet.

Blikket forsvinner ut i lufta mens han leter etter navnet på en fyr som burde visst bedre. Han kommer på det til slutt.

Før vi skjønner hvem han prater om, kommer historien om tre nye jævler, to nye prosjekter og en avstikker til «det der» i Brussel i 2008.

Tirsdag fyller Bellona 40 år, og man kan trygt si at det har skjedd mye på disse åra.

Fashionably late?

Da Dagbladet møter ham utenfor Bellonas lokaler i Oslo sentrum, er han like forsinket som det man forventer at en type som Frederic Hauge er.

Man kan kanskje ikke si fashionably late, for det er en bustete skikkelse som dukker opp.

Mye har forandret seg siden den gangen han med glede ble arrestert for miljøaksjoner og karret seg fast til industritårn, men håret står fortsatt rett til værs.

Dagbladets fotograf forsøker å gi ham noen instruksjoner: «Kan du gå hit, se dit, bare lat som om du ikke ser oss», og han nikker høflig.

Deretter gjør Frederic det motsatte.

Før fotografen rekker å spørre om han kan vente litt, har Bellona-grunnleggeren satt kurs mot inngangen.

Med korte, raske steg leder han an oppover trappene i bygården i Oslo sentrum. Ryggsekken svaier fra side til side mens Dagbladet forsøker å holde følge inn i Bellonas lokaler.

Når man har brukt halve livet på å se Frederic Hauge gi finger'n til både det ene og det andre, ser man kanskje for seg et hovedkvarter det lukter gammel miljøkamp av.

Vi kommer inn i et helt vanlig kontor, og møter åtte-ni blide, småskravlende ansatte som spiser lunsj. Felles brød og pålegg, typ leverpostei og syltetøy, på et lite serveringsbord.

Frederic Hauge går inn i møterommet «Måka», som er omgitt av glassvegger og en gedigen illustrasjon av kloden.

Han kaster fra seg ryggsekken i et hjørne og synker ned i kontorstolen foran oss.

Småfancy kontor, ja, men han kan glatt finne på å klatre opp i et tårn igjen dersom saken er viktig nok, sier han.

- ... men ting er annerledes nå. Nå har vi andre måter å kjempe på.

Droppet ut

Tirsdag 16. juni er det 40 år siden Bellona ble etablert.

Den gang, i 1986, var Hauge 20 år gammel.

Han droppet ut av skolen som 17-åring. Det var kjedelig der, sier han.

Frederic Hauge har vært en del av norsk offentlighet så lenge at det nesten er vanskelig å huske hvor mange slag han har rukket å ta.

Mens andre miljøorganisasjoner skrev høringssvar, spilte gitar og samlet underskrifter, ville han og kameratene lage bråk - så mye bråk at ingen kunne overse dem.

- Ett år var vi vel på 140 Dagbladet-forsider, forteller han.

Han gliser.

Da han startet Bellona i 1986, var miljøvern fortsatt noe mange forbandt med idealister i hjemmestrikkede gensere.

Miljøbevegelsen sto langt fra maktas korridorer, og få så for seg at klima og utslipp en dag ble det vi «alle» er opptatt av.

Frederic Hauge brukte all sin tid til å presse seg fram. Han aksjonerte, ble arrestert og utfordret både politikere og industriledere.

Han var også tidlig ute med en strategi som skilte Bellona fra mange andre miljøorganisasjoner:

Han ville ikke bare protestere mot næringslivet. Han ville snakke med dem. Samarbeide med dem og finne en bedre løsning.

Mutters alene

Under Stortingets høring om Mongstad i 2014 forsvarte Hauge Bellonas kritikk av prosjektet, og argumenterte for at milliardene burde vært brukt på et fullskalaanlegg.

Da diskusjonen dreide inn på hvem han representerte i saken, svarte han:

- Jeg har ingen med meg. Jeg klarer meg selv.

Hauge har overlevd skiftende regjeringer, oljekriser, finanskriser, klimabølger og utallige spådommer om at både han og Bellona var ferdige.

- Det har skjedd en del, ja, sier han og lener seg bakover til det knirker i metallet på kontorstolen.

I løpet av åra har han bygget opp et nettverk som strekker seg fra verft og smelteverk til regjeringskontorer i Oslo, Brussel og Moskva.

Ingen outsider

Mange av kampene han førte som outsider, er i dag blitt etablert politikk.

Elbilen, som han kjempet for å innføre midt i en fossilelskende tid, er det mest synlige beviset på utviklingen.

Nå i 2026 er det over én million nordmenn som eier eller disponerer en elbil.

- Jeg jobber 16 timer i døgnet, minst, sier Hauge og klør seg i hodet.

- Hva gjør du de få timene du ikke jobber, da?

- Jobber!

Tenkte ikke

Når Hauge forteller om den berømte aksjonen mot Norsk Hydro, er det nesten som om han fortsatt henger der.

Natt til mandag 19. august 1985 klatret han og to andre aktivister opp i et destillasjonstårn på Hydro Rafnes.

De raste mot utslipp av det giftige og kreftfremkallende stoffet EDC.

- Jeg hang og dinglet i det tårnet i 30 timer, sier han og stirrer ut vinduet.

- Hva tenkte du på da du hang der?

Han ser oppriktig overrasket ut over å bli spurt om noe slikt.

- Tenkte på? Jeg tenkte ikke. Jeg var opptatt med å holde meg fast!

Så kommer latteren. Den kommer ofte.

Med nød og neppe

Denne uka kom nyheten om at Bellona med nød og neppe unngikk konkurs, etter at det har blitt samlet inn 13 millioner kroner til dem.

Hauge forteller om et Bellona som sto på hodet for å samle inn penger raskt nok.

- Folk her jobba døgnet rundt. De ringte rundt og mobiliserte hardt. For en innsats som blir gjort. Jeg blir nesten rørt, sier Hauge.

Tom Wilhelmsen-stiftelsen trekkes fram som en av de viktigste giverne. De ga Bellona en donasjon på tre millioner kroner.

I tillegg fikk de inn fem millioner kroner fra anonyme givere.

På spørsmål om opphavet til de fem millionene, svarer Frederic Hauge at de kom fra flere privatpersoner.

- Jeg kan ikke si hvem de er. Men det er ikke Elon Musk!

Hele kroppen hans rister etter å ha sagt det.

- Vettafaen, jeg

Etter alle disse 40 åra, sier Frederic Hauge at han sitter igjen med dette:

- Vi har vunnet flere slag, men vi har tapt krigen.

Dagbladet spør hva han mener med det, men igjen mister vi ham til en avhandling om 80-tallets Russland, utslipp, ambassadører og jævler. De jævlene som burde blitt arrestert for lenge siden.

Vi forsøker å peile ham tilbake på 40-årsdagen, eller «40-årkrisa», som han kaller det.

- Skal dere markere dagen? Feire på noe vis?

- Vettafaen, jeg.

Han trekker på skuldrene.

- Vi har ikke tid akkurat nå. Vi har en jobb å gjøre.