Herold

Vi har fått dette innlegget fra kommuneoverlegene i Østre Agder

Vi som skriver dette, har lang erfaring fra kommunehelsetjenestene i Østre Agder. Vi møter eldre innbyggere, pårørende og ansatte som gjør sitt beste for at hverdagen skal fungere – ofte under betydelig press. Nettopp derfor vil vi bidra til en nødvendig, men krevende offentlig debatt:

For at alle skal få en verdig alderdom også i framtiden, kan vi ikke lenger late som om ansvaret utelukkende ligger hos kommunen. Alle mennesker har faktisk et ansvar for seg selv – også når de blir gamle.

Gjennom flere tiår har velferdsstaten gitt oss trygghet og et grunnleggende løfte om omsorg når helsa svikter. Det har vært – og er – et viktig samfunnsprosjekt. Men samtidig har forventningene til hva det offentlige skal stille opp med, vokst raskere enn både økonomien og tilgang på arbeidskraft. I dag møter vi ikke bare enkeltmenneskers behov, men også en holdning om at kommunen skal «løse» alderdommen fullt og helt.

Realiteten er en annen. Vi blir stadig flere eldre, lever lenger, og får samtidig færre hender i yrkesaktiv alder til å utføre omsorgsoppgavene. Dette er ikke politikk – det er demografi. I 2010 var det i Agder 5,2 personer i yrkesaktiv alder for hver alderspensjonist, i 2040 vil tallet være 2,3. Med dagens utvikling er det verken realistisk eller ansvarlig å tro at kommunen alene kan tilby stadig mer tjenester til stadig flere, uten at noe må endres.

Det betyr ikke at vi skal gi mindre omsorg til dem som virkelig trenger det. Tvert imot er det avgjørende at mennesker med stort og reelt omsorgsbehov fortsatt får hjelp. Men det betyr at vi må prioritere strengere, bruke ressursene mer målrettet – og være ærlige om grensene for hva det offentlige kan og bør gjøre.

Her kommer et perspektiv vi sjelden tør å si høyt:

En god alderdom starter før man blir gammel. Å bli eldre er ikke en uforutsett hendelse. Det er en livsfase vi alle går inn i, og som vi – i ulik grad – kan forberede oss på. Det handler om å ta ansvar for egen helse, fysisk aktivitet og funksjon. Det handler om å tenke gjennom bolig, økonomi og nettverk før krisene oppstår. Og det handler om å snakke med familie og nærmiljø om forventninger og muligheter – før behovene blir store.

Noen er heldige. De har barn, familie, naboer eller venner som stiller opp: handler, følger til lege, hjelper med teknologi eller bare er til stede. Disse bidragene er uvurderlige. De skaper trygghet, verdighet og livskvalitet – og de avlaster helse- og omsorgstjenestene betydelig. Pårørende og naboer som tar ansvar, er ikke «gratisarbeidere». De er bærebjelker i velferdssamfunnet.

De som ikke har pårørende, eller som av ulike grunner står alene, skal fortsatt ha trygge og gode offentlige tjenester. Det er et ufravikelig samfunnsansvar. Men solidaritet går begge veier. Har du ressurser, helse, nettverk eller evne til å bidra selv – da er det både rimelig og nødvendig at du gjør det. Ikke for å spare kommunen penger, men for at fellesskapets ressurser skal rekke til dem som har minst.

Å si dette er ikke et uttrykk for kynisme eller ansvarsfraskrivelse fra det offentlige. Det er et uttrykk for realisme og solidaritet. Når vi later som om kommunen kan ta hele ansvaret for alles alderdom, skyver vi samtidig regningen over på flere.

Hvis vi virkelig ønsker en verdig alderdom for alle, må vi våge en ærlig samtale: Om hva vi kan forvente av kommunen – og om hva vi må ta ansvar for selv. I Agder, som ellers i landet, er framtidens eldreomsorg avhengig av begge deler.

Silke Eileen Boroske, Åmli kommune

Anette Skarshaug Skeie, Arendal kommune

Kathrine Pedersen, Gjerstad kommune

Ingeborg Sundsdal Steinsrud, Tvedestrand kommune

Gjertrud Øvreås Brochmann, Arendal kommune

Anne Ruth Mikalsen, Froland kommune

Vegard Vige, Grimstad kommune

Hans Tomter, Risør kommune

Jan Ståle Nilsen, Arendal kommune

Helene Rakeie, Vegårshei kommune

Andreas Ask, Arendal kommune