Herold

Gjelden slettes i bydelene. De kommunale boligene spres mer utover byen. Og 15 bydeler blir til åtte. Så enkelt – og så vanskelig.

En sjelden gang kan man skrive følgende setning uten å juge:

I denne saken har politikerne gjort jobben sin.

Fredag 12. juni 2026 var en slik dag.

Under pressekonferansen på Månefisken klokken 11 rant Akerselva tjukk og solid forbi utenfor, mens sola strålte om kapp med de glade og stolte ansiktene tilhørende byens fremste folkevalgte.

Skinte av lykke

Og den som skinte mest av lykke og lettelse var Arbeiderpartiets gruppeleder og sannsynlige byrådslederkandidat neste år, Marthe Scharning Lund. Nesten litt rørende å se, siden hun har hatt lite, om noe, å juble for siden det brutale valgnederlaget i 2023.

Byrådspartiene, som altså er Høyre og Venstre, har i flere uker sittet i forhandlinger med opposisjonen. Høyre og Venstre trengte ingen andre enn Frps tre representanter for å oppnå flertall for byrådsreformen i bystyret til uken, i tillegg kunne de regne med KrFs ene taburett.

Men byrådspartiene ville ha et bredere kompromiss, som strakte seg over «midtstreken» i politikken. De ville spesielt ha med seg Arbeiderpartiet, det største partiet på rødgrønn side.

Hvorfor var dette så viktig for de fire borgerlige partiene?

Fordi det i politikkens verden ofte er helt immaterielle størrelser som er de aller viktigste når det kommer til stykket. I de store sakene er faktorer som «legitimitet» og «mandat» kanskje de som har mest makt i seg.

Byrådspartiene ville ha en avtale som ville stå seg over flere bystyreperioder, derfor søkte man mot en i størst mulig grad av tverrpolitisk enighet, en bred styringsreform for byen som ville ikke ville bli reversert ved en eventuell rødgrønn valgseier neste år.

Sterkt ønske om forlik

Jeg har hele tiden hatt inntrykk av at Ap og Marthe Scharning Lund har hatt et sterkt ønske om å være en del av dette brede forliket. Hvorfor?

Litt av samme grunn som de borgerlige partiene hadde: Ap har ambisjoner om å vinne valget neste år, og ta over byrådet. Da er det bedre å sette sitt preg på en byrådsreform som uansett kommer, siden de borgerlige allerede har flertall, enn å styre med utgangspunkt i en reform som kun de borgerlige har satt sammen.

Ap greide å påvirke

Har Ap greid å påvirke reformen?

Det vil jeg absolutt si.

Høyre og Venstre kjempet i forhandlingene lenge mot kravet om at bydelenes gjeld måtte slettes med en gang. Og Ap vant fram. De borgerlige partiene fikk på sin side Ap med på en stor del av denne gjeldsslettingen måtte betales med andre bydelers såkalte «mindreforbruk», altså at «overskudd» i en bydel brukes til å slette gjeld i en annen (men bydeler beholder 20 prosent av sitt «mindreforbruk», for å gi et insitament til ansvarlig økonomisk styring).

Dette er selvsagt et svært viktig gjennomslag.

Men når det kommer til politisk profilering, er kanskje et annet gjennomslag enda viktigere:

De nesten 15 årene skal mellom 1000 og 1500 kommunale boliger selges i de sentrale bydelene i øst, og tilsvarende antall skal kjøpes i andre bydeler som i dag har få eller ingen kommunale boliger.

Lukter svidd

Dette må jeg innrømme at det lukter litt svidd av. Det er jo ganske spesielt at nær samtlige kommunale boliger i Oslo i dag ligger i Grünerløkka, Gamle Oslo og Sagene. Alle skjønner at en for stor opphopning av kommunale boliger i konsentrerte områder kan ha negative sosiale konsekvenser. Likevel er det gjort lite med problemet.

Dette forliket legger dermed grunnlaget for et sårt tiltrengt oppgjør med «den delte byen», der noe faktisk skjer, rent fysisk.

I hvert fall de ti siste årene har politikerne i Oslo snakket om behovet for en «bydelsreform». Som er kodeordet for færre og større bydeler.

Men stort sett bare på bakrommet. Man har ikke orket å kjøre det ut offensivt, ta tak i det. For mye bråk og protester. Frykten for motstand har stoppet mye.

Det er altså Høyre, Venstre, Ap, Frp og KrF som er for reformen. De har 42 av de 59 setene i bystyret. Rødt har alltid vært imot en bydelsreform av denne typen.

Men for MDG og SV er det annerledes. Etter valget i 2019, der Raymond Johansens rødgrønne regime ble gjenvalgt, startet byrådet en utredning av en bydelsreform, blant annet med et klart mål om å redusere antallet bydeler. MDG og SV var med på dette.

Så hvorfor skjedde det ikke noe mellom 2019 og 2023?

Pandemien stoppet reform

Pandemien.

Den stoppet alt.

Byrådet hadde mer enn nok med å takle Covid, et så gigantisk løft som en bydelsreform er, var i praksis umulig.

På senvinteren 2023 ble Marthe Scharning Lund utnevnt til helsebyråd, en byråd som også har ansvaret for bydelene. I en skuff fant hun en halvveis gjennomført utredning av bydelsreform. Men nå var det for sent å gjøre noe med det, et knapt halvår før valget.

Marthe Scharning Lund var dermed forberedt da det borgerlige byrådet kom med sitt forslag. Det kom nok godt med i forhandlingene. Ap fikk også gjennomslag for at Ensjø forblir i samme bydel som før, altså i det som nå kalles bydel tre, og at flere kommunale arbeidsplasser flyttes til ytre by.

MDG og SV valgte å stå på utsiden av denne prosessen. Det er selvsagt lov. Akkurat som Ap og Frp valgte da byen tok stilling til hvor den nye terminalen for utenlandsfergene skulle ligge for noen uker siden.

Tok ansvar

Denne gangen valgte Ap å ta ansvar for styringen av byen selv om man tilhører mindretallet og ikke kan få alt som man vil. Det ble Marthe Scharning Lunds beste dag på jobben så langt. Og en enda bedre dag for styringen av Oslo.

Og det er bare å gratulere byrådet med godt politisk håndverk, akkurat som da de fikk med seg MDG og SV om å frigjøre Vippetangen og Filipstad fra fergene.

Den vonde skilt-missen

De vil ikke styre Oslo selv. Frp vil at MDG og SV skal styre byen

Bra for Ine Marie, dårlig for Oslo

Ja, dette var faktisk «en historisk dag for Oslo»

Vi på elsparkesykkel må skjerpe oss. Kraftig

Videoreels SoMe – LEGG DENNE NEDERST I ALLE SAKER