Herold

Jeg har slangen i svelget og hjertet i halsen. Ligger hjelpeløs på en benk i et behandlingsrom på Haugesund sjukehus. Et sted folk dør.

Arnstein bio

Du verden så liten en kan kjenne seg.

Jeg ligger halvveis i fosterstilling, uten fluktmulighet. Dette er et sted hvor liv og død utspiller seg hver dag og natt.

Med pulsmåler på fingeren og et munnstykke festet med reim rundt hodet, er jeg mest glad i kanylen i armen som pumper inn væske som kombinerer smertestillende, beroligende og et stoff som svekker hukommelsen.

Dette er saker du ikke får kjøpt på Rema eller i nettbutikker som har sitt på det rene.

Jeg skal undersøkes fra nakken og ned. Legen har med veltrent grep ført et gastroskop, et skikkelig monster, i gapet mitt.

Redskapet har lys og kamera, og slangen er større enn vanlig fordi det også har ultralyd.

Det finnes ingen steder å gjemme seg. To skjermer på veggen kommer til å vise alt.

Jeg får gjentatte beskjeder om å puste, og prøver febrilsk å holde hodet kaldt og neseborene åpne, mens slangen skyves nedover halsen, så langt det er mulig å komme, tror jeg. Det er ikke småtteri vi har under panseret.

Døden

Legen er proff, han kan sine ting. Det vet jeg fra før. Dette er ikke mitt første besøk i samme ærend.

Repetisjonen er ingen ønskesituasjon, selv om vi alle, hver gang vi forlater sjukehuset, bærer på håpet om at det ikke blir siste gang og takk for alt.

Du dør ikke av gastroskopi. Det er ingen fornøyelse, men en fin oppfinnelse. Gjennom et liv må ubehag tåles.

Tre hvitkledde står rundt meg. Folk som går på jobb for å redde liv og livskvalitet, og som til siste slutt bidrar med å gjøre stegene mot døden så fine som mulig.

Noen kaller dem engler i hvitt, som regel i lettelse hver gang det går bra. De er så glade at de må rette takken et sted. Veien blir kort til himmelske beskrivelser, i lettelse over litt mer tid på jorden.

Jeg tror ikke de 4.200 som jobber i Helse Fonna ser overmennesker eller vinger i speilet på badet hjemme.

De har studielån, jordiske plager, gleder og bekymringer som alle andre. Noen av dem har uforskammet lav lønn.

Trøsten

Mens minuttene går og slangen i halsen fortsetter søket etter farlige saker, kjenner jeg en hånd som stryker meg over ryggen. Det er fra en av de to som styrer medisineringen, sjekker pulsen og gir legen det han ber om.

Hun har ikke den medmenneskelige håndbevegelsen beskrevet i stillingsinstruksen, men gjør det likevel.

Jo, de har omsorg som del av utdannelsen og er bevisste på å ta vare på mennesker. Men sjukehuset styres etter stoppeklokker, budsjetter og «pakkeforløp».

Jeg merker hvordan den proffe trøsten over ryggen virker. Noen følger med, noen passer på. Jeg er ikke alene.

Gremmes

Samfunnsnytten og betydningen disse jobbene har, forutsetter konkurransedyktig lønn og arbeidsvilkår. Hakket høyere, faktisk.

Rekruttering til helsearbeid er avgjørende. Utsiktene til bemanning framover beroliger ikke.

Derfor skal du gremmes hvis du mener du bor i et land som flår deg når skatten skal betales. Da skulle du testet et sykehusopphold i enkelte østeuropeiske land, Afrika eller USA. Jeg er sikker på at pipen ville fått en annen lyd.

Fra hvor kom forventningen om at samfunnet skal stille opp og redde deg uten at du selv bidrar?

Når du ligger der, med en slange i kroppen, har en arm i vinkel, når blodet spruter eller du priser deg lykkelig over hvordan den nyfødte du holder i armene kom til verden uten dramatikk, tenker du ikke på hva det koster.

Men hvis tanken streifer deg etterpå, noe den bør, skal du kjenne takknemlighet og tilfredshet over å ha bidratt til at også dine barn, foreldre og naboer får avgjørende hjelp.

Vi lever lenger. Jo flere eldre vi blir, jo større blir omfanget av sykdom og behandlingsbehov. Dette er prisen, den rammer også deg, og da er du allerede ganske svekket under topplokket hvis du mener andre skal betale.

Hvis selvopptatthet, egoisme og ansvarsfraskrivelse var en sykdom, tør jeg ikke tenke på hvor fulle sykehusene ville vært.

Fasaden

Når du kjører forbi i Karmsundgata, mer eller mindre friskmeldt, til jobb, fotballkamp eller for å kjøpe ny sofa, hender det du kaster et urolig blikk opp mot det gigantiske sjukehuskomplekset, som bare fortsetter å vokse.

Da kan det komme et lite rykk av lettelse i kroppen, fordi du ikke har noe der å gjøre. I hvert fall ikke i dag.

Men dagen kommer. Før eller senere er det din tur. Du får en innkalling eller våkner plutselig i en seng med hjul, ikledd pysjamas og oppdager alskens ledninger i armen. Ofte går det bra. Noen ganger ikke.

På sjukehuset faller fasaden. Dette er eneste stedet hvor absolutt alle samfunnslag, aldre og skjebner møtes under samme tak. Som regel skjer det på våre mest sårbare dager.

Vi er alle dødsdømte, og må leve med det.

Vi er flere i ventesonen utenfor behandlingsrommene, før gjensynet med gastro-slangen eller andre livsforlengende oppfinnelser.

For alt jeg vet venter noen på svar som kan endre livet. I stolene kjemper kanskje noen med å ikke la seg spise opp av frykt.

Andre kan ha forsonet seg med skjebnen, eller snart bli nødt til å gjøre det.

Piruett

Alle kan høre en ventende frue spørre sin ledsager om det blir komler til middag. Svaret er ja, og et glimt av bekymringsløs hverdag legger seg i noen øyeblikk over den mer eller mindre oppegående forsamlingen. Særlig blant oss som faster.

Da har vi på vei inn dørene til sjukehuset kjent lukten. Av fare, trusselen mot ro i sinnet og rengjøringsmidler kjøpt inn på paller. En blanding av sterilt, praktisk sykehusapparat og kioskens fine dunst av panini, wraps og trøsten av gjærbakst.

Sjukehuset byr på alt, disken er full av livets sår, sorg og lettelse. Her får du servert pølser, plaster og beskjeder som kan få deg til å kjempe mot fortvilelse og fortapthet.

Men så er det lite som kan måle seg med opplevelsen når legen sier alt ser fint ut, her går det rett vei, du er ikke syk.

På vei ut er du farlig nær å ta en spontan piruett av lettelse foran betalingsterminalen. Ikke fordi du kun må betale en brøkdel av hva det faktisk koster.

Fellesskapet har dekket det meste, vil deg vel, og har behandlet deg som et like verdifullt menneske som alle andre.

For dette er også sjukehuset. Et sted du lappes sammen, gjøres frisk eller får avdekket noe du lærer deg å leve med.

Sjukehuset er en plass du får bena på bakken, kjenner på noe enkelte kaller lykke. Et sted du enn så lenge kan forlate som en litt bedre versjon av deg selv.

Smartembed for Smartembed for https://www.h-avis.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=496378