Herold

Donald Trump har skapt dårlig stemning allerede før den store jubileumsfesten begynner. Hva er det egentlig å feire? spør amerikanerne.

Donald Trump skal feires selvfølgelig, enten de vil eller ikke. Presidenten har sørget for at både navnet og fjeset hans preger minnemynter og sedler, bygninger og parader. Han har til og med prøvd å forgylle omgivelsene til gode gamle Abraham Lincoln der han sitter og stirrer stoisk utover det gedigne vannspeilet, som Trump har malt i blått så det ser ut som et svømmebasseng i Florida.

Trump er en splittende, ødeleggende kraft som til og med får amerikanere til å senke flagget. Han skal ha en stor del av skylda for at så mange amerikanere sier de har en vond smak i munnen foran det store 250 års jubileet, men nettopp hans autoritære maktmisbruk har utløst en nasjonal selvransakelse og identitetskrise som stikker dypere enn tiden de lever i akkurat nå.

Hva er det vi egentlig feirer? Spør amerikanerne uten å finne klare svar. Da er det lettere å peke på hva som er galt, og den lista har alltid vært lang og gjenstand for ustoppelig revisjon.

Lettest av alt er det å gripe fatt i det synlige. Trump er rett og slett en elendig festarrangør, og mange av planene har falt i grus. Det hvite hus ser ut som en byggeplass. Selv avdankete artister har meldt avbud til den store jubileumskonserten, og det fikk en fornærmet Trump til å erklære at han selv ville stå for underholdningen med et «Make America Great Again»-show. Hvorfor ikke? Jeg trekker flere folk enn Elvis, som han sa. Hans referanser stoppet på 1980-tallet en gang.

Selve jubileumssesongen sparkes i gang på søndag med feiringen av presidentens 80-årsdag. Det er ikke et tall Trump liker. Folk stiller ikke lenger spørsmål om alderen tynger, men om han er døden nær. Selv under sluttspillet i basketball i et øredøvende Madison Garden sist helg, sovnet han på tribunen.

Kanskje derfor vil han feire seg selv med en gladiatorkamp på plenen foran Det hvite hus for å illudere at han er en «macho macho man», som Village People synger i favorittsangen. På en gigantisk scene, inne i et bur, skal UFC (ultimate fighting championship) arrangere kamper til ære for Trump, som elsker vold og menn som denger løs på hverandre. En strek i regningen er at de tøffe MMA-kjemperne nå klager på heten i DC og mener det ikke er forsvarlig å gjennomføre kampene. Selv gladioterene har HR-ansvarlige nå om dagen.

Men selv om mange amerikanere rynker på nesa over det vulgære spetakkelet, må de vel også erkjenne at vold og blodsutgytelse er dypt forankret i amerikansk kultur, og at denne type underholdning er så amerikansk som det kan få blitt. De har bare ikke vært vant til at en president så åpent promoterer skyggesiden av USA fremfor å dempe den.

Hva er det å feire? Spør de seg igjen og igjen. Det kan hende historikere og skribenter i The Atlantic ikke er de rette til å svare om den delen av den amerikanske folkesjela som Trump har forført med en mytisk historie om den gangen USA var great, en gang i hans barndom skal vi tro, i hvert fall før borgerrettighetene som ga USA et demokrati.

Men Trump er ikke alene om en slik lengsel. Hele det amerikanske eksperimentet er bygget på en lengsel, en aspirasjon, om å bli bedre og stå opp mot mørke og splittende krefter. De bedre englene blant oss, som Lincoln snakket håpefullt om i sin første innsettingstale, de skulle redde dem fra maktmisbruk og korrupsjon. Det har skjedd innimellom.

Trump-æraen er ikke den første som har splittet USA og truet føderasjonen i nyere tid. Under Vietnam-krigen og borgerrettighetskampene på 1960-tallet var den politiske situasjonen på hjemmebane enda mer eksplosiv, etterfulgt av Watergate-traumet på 1970-tallet. Den falske Irak-krigen og den brutale finanskrisen svekket tilliten igjen til de føderale myndighetene. Håpet som ble vekket av valget av den første svarte presidenten, ble avløst av Trump, hvit nasjonalisme og storming av kongressen. Amerikanerne må håpe det fortsatt er engler igjen til å forene og redde dem.

I 250 år har amerikanerne feiret en idé om USA, snarere enn realiteter; ett sett verdier, prinsipper og idealer som er høytsvevende og vage nok til å kunne romme et helt hav av motsetninger. Hvis du ber en historiker være mer konkret, vil hun nok komme trekkende med den berømte andre paragrafen i grunnloven som så ofte blir sitert, gjerne bare med de innledende ordene, fordi resten av formuleringen er så kjent:

«We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.»

Dette er selve juvelen i grunnloven, av de fleste rangert et stykke over retten til å bære et arsenal av halvautomatiske våpen. Men jeg har hørt også de ordene spyttet ut i sinne. Langt i fra alle føler at løftene som grunnlovsfedrene formulerte så elegant, er innfridd. Svarte organisasjoner har til og med planlagt større markeringer på 19. juni, den offentlige dagen for avskaffelse av slaveriet, fordi som det blir sagt: Vi vil heller feire det som er oppnådd enn det som er lovet.

Rundt om i hele USA vil 250 års jubileet feires med pikniker, røverhistorier og fyrverkeri helt uavhengig av det som skjer i Washington DC. Men de må som alltid håpe at all den kunnskapen, optimismen og talentet som USA rommer, fortsatt vil jakte på drømmen som grunnla et stort og ufullkomment eksperiment. Drømmen om å bli bedre.