Herold

Våre nye helter har designervesker og klokker til mange hundre tusen kroner.

Natt til onsdag spiller det norske herrelandslaget sin første VM-kamp på 28 år. Våre beste menn drar i vesterled og entusiastene drar frem symbolikk som runeskrift og roing for å skape en historisk parallell til vikingraidene.

Hva har skjedd med den norske heltedyrkingen?

Det gamle, mannlige norske helteidealet var asketisk. Historiske norske helter var seige, stillferdige, nærmest foraktfulle overfor luksus og komfort og demonstrativt lite opptatt av penger: Gunnar «Kjakan» Sønsteby, Einar Gerhardsen, Arne Næss.

Da milliardær Olav Thon lot seg portrettintervjue av Aftenpostens Rie Bistrup, skjedde det på en femmilstur på ski, kun avbrutt av en pause med en matpakke med brunost. Thon var ingen antikapitalist, men han spilte på anti-luksuriøs kapitalisme i sin røde topplue.

Polfarer og Mount Everest-bestiger Erling Kagge er et moderne eksempel på denne tradisjonen. Han er en estetiker, men utstudert ujålete med Rolex-klokken i en skireim og en hårfrisyre rett fra Nordpolen.

Vår nye helt er motsatsen: Han er synlig og kuratert, har agent og stylist, og flasher signaturklokker, designervesker og privatfly overfor et globalt publikum.

«Money for nothing, and the chicks for free», synger Dire Straits. Det ser så lett ut å være popstjerne. Men fellesnevneren er at det tar 10.000 timer med terping og trening for å bli en Erling Braut Haaland eller Martin Ødegaard.

Poenget er at det som ser lekende lett ut, i realiteten er knallhard disiplin, talent og forsakelser. De materielle godene er belønningen som demonstrerer suksess. Borte er beskjedenheten. Disiplinen uttrykkes gjennom optimalisering. Landslaget er dønn profesjonelle på kropp, søvn og ernæring - men også merkevare, image og prestasjon.

Erling Braut Haalands veske koster, ifølge Min Mote, 422.000 kroner. Veskekyndige vil nikke gjenkjennende til vesken som moteekspertene betegner som en av de mest eksklusive veskene til det franske luksushuset, nemlig modellen HAC Birkin 50 «Endless Road».

Klokkenettstedet Tidssonen anerkjenner landslagets valg av eksklusive merker som Rolex, Audemars Piguet Royal Oak. Spesiell omtale får Sørloths valg av en Patek Philippe 5131, trolig i hvitt gull, til 1,2 millioner kroner. Tid er åpenbart penger i idretten.

Sosiologene snakket for noen år siden om postmaterialisme, altså hva som kommer etter at våre materielle behov er dekket. Tanken var at når begjæret etter penger og ting var dekket, ville folk søke etter mening, identitet, selvrealisering og andre verdier.

Er landslaget posterboys for en slags post-postmaterialisme?

Kanskje ikke. Symbolene de smykker seg med, er en fortelling om identitet. Klokker, designervesker og solbriller er en fortelling. Landslagsspillerne signaliserer tilhørighet til en celeber gruppe internasjonale stjerner. Postmaterialismen er blitt materalisert.

Vesker, klokker og solbriller går ikke hjem hos alle. Her om dagen leste jeg en kommentator i finans, som spøkefullt, riktignok, sa at han ville taklet fotballspillere med designervesker hardere enn Roy Keane (for de som ikke tar den brutale referansen; bruk Google).

I næringslivet kom endringen med Kjell Inge Røkke. Klassiske norske milliardærer levde nøkternt på overflaten, men hadde enorme villaer, store landsteder i inn- og utland og høyt personlig forbruk. Det var rollen som arbeidsgiver som ga status, ikke personlig rikdom.

Kjell Inge Røkke kom til Norge med tre milliarder kroner da resten av landet var bankerott, og inntok Oslo Vest iført sokkeløse krokodillesko, fraktet med privat yacht og privatfly. Røkke gjorde synlig privat rikdom til et legitimt suksessymbol.

I kulturlivet har vi ikke sett det samme. Selv om Jo Nesbø har tjent hundrevis av millioner kroner, står han i tradisjonen til Erling Kagge. Utstudert ujålete.

I den grad nymaterialismen preger kulturlivet, er det som mesén - velgjørere som nylig avdøde Stein Erik Hagen, og de høyst levende Christen Sveaas og Nicolai Tangen.

Heltedyrking er ikke noe nytt. Det nye er at mens helten tidligere var stor fordi han lignet oss, så er helten nå stor fordi han er hinsides oss. Tidligere var det sosialt risikabelt å virke rik, jålete og overlegen. Nå er ikke rikdommen i seg selv utfordringen. Problemet oppstår først hvis rikdommen ikke kobles til talent, arbeid og fortjenthet.

Vi svelger uten å mukke fotballspillere som tjener hundrevis av millioner kroner - i mange tilfeller tilnærmet skattefritt. Samtidig foraktes næringslivsledere som drar til Sveits med formuen. Stakkars den som går over midtlinjen fra idrett til finans: Skihelten Bjørn Dæhlie ble nærmest foraktet som skatteflyktning over natten.

Det gamle Norge ville ha helter som minnet oss om hvem vi burde være: nøysomme, modige, pliktoppfyllende, jordnære. Det nye Norge vil ha helter som viser oss hvem vi også har lyst til å være: grenseløse, vellykkede, synlige, rike, verdensvant — men fremdeles, på et eller annet mirakuløst vis, norske.

Sånn sett legitimerer prestasjonene luksusen. Superstjernene blir norske når de tar på seg landslagsdrakten, og de har sendt Janteloven til historiens gravhaug.

Nå gjenstår bare en ting: Seier mot Irak på onsdag.

Da kan de ha røde solbriller, Rolex-klokker og designervesker så mye de vil. Slike helter, vil gamle Norge ha!