En hilsen fra fortiden
Unge HĂžyre vil tillate landminer i Norge. I hjemlandet mitt, Bosnia, trues fortsatt befolkningen av miner.
En hilsen fra fortiden
Pappa flyktet til Norge som 12-Ă„ring. Mamma vokste opp i bomberom.
Selv om jeg er fĂždt i Norge, ti Ă„r etter krigen, har konsekvensene alltid pustet meg i nakken.
Hver sommerferiesiden jeg ble fĂždt, har jeg reist hjem til Bosnia.
I skyggen av vinranker ble jeg fortalt hvordan krigens vind spredde ondskapens frĂž over hele landet.
Minene vokste som ugress pÄ tvers av landsbyer, Äkre og skog. For meg var dette bare historier fra fortiden.
Helt til en pÄ min alder mistet livet.
Mehmed HasanamidĆŸiÄ (19) ble drept av en landmine i august 2025. Han skulle bare hente inn geitene som var ute pĂ„ beite.
Men landsbyen han vokste opp i, er omringet av urydda minefelt.
En geit som forvillet seg ut pÄ et minefelt, kostet ham livet.
â De sier at Meho ikke finnes mer. Han ble revet helt i stykker, sa hans mor grĂ„tende til bosniske medier.
Den siste jakten
Edin Herceg fra Srebrenik kan regnes som en av de heldige. Han overlevde.
Jaktrommet til Edin er fullt av trofeer, utstoppede dyr og gevirpynt.
Gjennom mange jaktturer ble Edin og kompisene godt vant til Ä mÞte pÄ miner og etterlatte eksplosiver.
Edin forteller om flere hendelser hvor de har mÄttet avlive villsvin som hadde blitt skadet av miner.
Og den gangen de ikke kunne redde jakthundene sine da de ble angrepet av ulv, fordi hunden og ulven kjempet i et minefelt.
Sommeren 2018 bestemte Edin og bestevennen Sead ZukiÄ seg for Ă„ dra pĂ„ hjortejakt. De avtalte Ă„ mĂžtes i ZavidoviÄi, et terreng de begge kjente godt til.
Ved solnedgang stelte de i stand et telt og bÄl. Kvelden var varm og behagelig.
â Se sĂ„ fint vi har det, sa Edin hĂžyt i det Sead reiste seg for Ă„ finne mer ved.
Edin fant frem telefonen sin for Ä sjekke klokka. I det samme Þyeblikk gikk det av en mine. Eksplosjonen slukket bÄlet.
Han hÞrte Sead ynke seg i smerte noen meter unna. Edin sÄ ned pÄ sine egne ben. HÞyreleggen fossblÞdde.
â Jeg kan ikke beskrive hvor forferdelig en detonasjon fĂžles pĂ„ kroppen.
Han knÞt skjorta stramt om sÄret, fÞr han gikk mot kompisen.
Edin prĂžvde Ă„ bandasjere de totalsprengte beina til Sead. Men han var allerede dĂžd.
Han mÄtte handle raskt om han selv skulle overleve. Uten dekning og med en stor stokk i hÄnda, satt han turen mot sivilisasjon.
Etter 6 km med halting kom han frem til hovedveien. Derfra ble han kjĂžrt til sykehuset.
â Alt jeg kunne tenke pĂ„, var datteren min. Jeg var sĂ„ redd for at hun skulle ende opp uten en far.
Edin har hatt flere estetiske operasjoner for Ä fÄ arret til Ä se bedre ut.
Edin Herceg ble skadet i voksen alder. Han trodde aldri at det skulle skje ham.
Ettertiden har vĂŠrt preget sterkt av skam, forteller han.
â SpĂžrsmĂ„let var jo egentlig ikke om det skulle skje, men hvem av oss det ville skje.
Med minefelt som nabo
Det plinget inn et varsel pÄ telefonen.
Selv om sola steker godt inn i bilen, kjennes kroppen plutselig ut som is. Jeg fÄr en klump i magen og kjenner pÄ et ubehag jeg aldri har kjent pÄ fÞr.
Jeg ser bort pÄ en liten Äker og et gjengrodd skogholt. Vi ser ingen mineskilt.
To timer senere danser gule bÄnd over Äkeren. Ved skogen stÄr det nÄ et mineskilt.
Knappe 150 meter unna feltet, ligger huset til Salima MahmutoviÄ.
â Frontlinjen gikk rett gjennom denne stuen, sier hun og smiler forsiktig.
Da krigen brĂžt ut ble Salima og familien hennes nĂždt til Ă„ flykte.
Etter flere Är returnerte Salima hjem. Selv om krigen var slutt, ble ikke livet umiddelbart normalt. Ektemannen var hardt skadd og kunne ikke returnere til vanlig jobb. Uten jobb og inntekt ble de tvunget til Ä finne en annen mÄte Ä overleve pÄ.
De ble nÞdt til Ä ta i bruk ressursene rundt seg. NÄr hun gÄr ut i skogen ved huset for Ä hogge ved, passer hun pÄ hvert eneste steg.
Salima forklarer at bosniere har sluttet Ă„ bry seg om landminer, ikke fordi faren er borte, men fordi de har blitt vant til frykten.
Om noe ser merkelig ut, gÄr hun sakte forbi.
â Jeg er klar over at man ikke skal ferdes i minefelt, men det er ikke realistisk at vi skal gĂ„ tretti Ă„r uten Ă„ ta i bruk skogen rundt oss, sier Salima.
NĂ„ skal minefeltene endelig ryddes.
Med livet som innsats
En glohet formiddag i november, stÄr store varebiler strÞdd rundt pÄ Äkeren.
Inni skogholtet svever metalldetektorer over bakken.
Tynne metallspyd stikkes skrÄtt inn i jorda med 10cm mellomrom.
Menn i sorte skjorter med logoen MAG jobber med Ă„ kartlegge dette feltet. I samarbeid med sivilforsvaret, skal de gjĂžre skogholtet minefritt i lĂžpet av de neste to ukene.
NedĆŸad GreboviÄ er prosjektleder for feltet. Han titter stille bort pĂ„ sin yngre kollega.
â HĂžr, denne jobben dreper meg. Jeg er konstant redd for Ă„ miste gutta mine.
Siden 1996 har totalt 134 mineryddere blitt offer for miner. 53 har mistet livet.
NedĆŸad GreboviÄ har vĂŠrt minerydder siden 1996.
PÄ grunn av stor finansierings-usikkerhet blir bÄde MAG og Norsk Folkehjelp nÞdt til Ä avslutte sine mineryddingsprosjekter i Bosnia.
Til sammen stiller de med en femtedel av alle minerydderne i landet.
Valerie Warmington, Norsk Folkehjelps landsdirektĂžr i Bosnia, forteller at donorer velger Ă„ prioritere andre land.
â Hvis vi fĂ„r finansiering, starter vi kanskje opp igjen. Det er ikke helt utenkelig, men det er nok dessverre hĂžyst usannsynlig, sier Warmington.
Et umulig mÄl
Kontoret til Isam SendiÄ, sjef for sivilforsvaret i GradaÄac, oversvĂžmmes av dokumenter. PĂ„ hver overflate hviler det tjukke papirbunker og fargerike permer.
Han startet opp den fĂžrste ryddingen i kommunen, og skal etter planen kunne erklĂŠre GradaÄac for minefritt fĂžr han gĂ„r av med pensjon.
Isam peker pÄ et kart over omrÄder som ble sterkt berÞrt av flomkatastrofen i 2014.
Under flomkatastrofen i 2014, regnet det mer pÄ én dag enn det gjÞr pÄ fire mÄneder.
Miner ble forflyttet, og nye minefelt oppsto. Med flere milde vintre i vente, vil mineryddingen bli mer utfordrende.
â UberĂžrt landskap endrer seg, og minemarkeringer blir fjernet eller overgrodd, forklarer SendiÄ.
I dag er over 800 kmÂČ minelagt i Bosnia. Det er 1,5 prosent av landomrĂ„det.
Ăn kvadratkilometer tilsvarer en million kvadratmeter. Minerydderne vi mĂžtte brukte Ă©n dag pĂ„ 1000 mÂČ.
Et minefritt Bosnia fÞles som et umulig mÄl.
Vil ha Norge ut av minekonvensjonen
Frykten for russisk invasjon har fÄtt fem Nato-land til Ä trekke seg fra minekonvensjonen.
â NĂ„r jeg ser for meg russiske okkupanter i vĂ„re grensebyer, ser jeg bare Ăždeleggelse og grusomhet. Derfor mĂ„ vi hindre dem i Ă„ komme inn. Hvis jeg har et virkemiddel som fungerer, sĂ„ mĂ„ jeg bruke det, sa Litauens utenriksminister KÄstutis Budrys, til VG.
Hjemme i Norge har Unge HĂžyre vedtatt at de Ăžnsker at Norge skal gjĂžre det samme for Ă„ forsvare egne grenser mot Russland.
Maria Strand Munkhaug, sentralstyremedlem i Unge HĂžyre, mener uttrekningen vil vĂŠre frigjĂžrende for forsvaret.
â Det er dumt Ă„ stĂ„ i en krigssituasjon hvor forsvaret har en begrensning, sier Munkhaug.
Hun legger vekt pÄ at det verste med krig er tap av sivile.
â Minene mĂ„ plasseres kontrollert og avgrenset fra sivile. Forsvaret mĂ„ vurdere sikkerheten.
Kritisk til miner i nord
Kristina ÄuriÄ er seksjonsleder for politikk i Norsk Folkehjelp. Hun sier at landminer ikke er et effektivt forsvar mot invasjon.
â I tillegg til Ă„ drepe, skaper miner en fysisk barriere for humanitĂŠr hjelp. De Ăždelegger for dyreliv og landbruk.
ÄuriÄ stiller seg kritisk til Ă„ legge miner sĂ„ langt nord.
Hun forklarer at store mengder snĂž og is vil forhindre aktiveringen av miner. NĂ„r isen smelter, garanterer hun at minene vil forflytte seg.
â Er det verdt Ă„ terrorisere sivilbefolkningen for noen minutter mer med forsvar, spĂžr hun retorisk.
I Bosnia venter fortsatt 180 000 miner pÄ sitt neste offer. De vet enda ikke at krigen er over.