Bolyst?
Plus
Til kommunestyret v/ OrdfĂžrer.
La meg starte med Ă„ presentere meg. Jeg heter Amalie Broeng NergĂ„rd. Jeg er fĂždt pĂ„ Finnsnes i 2003 og oppvokst i lille, vakre Ăverbygd. Hele barnehagetiden og hele grunnskolen tilbrakte jeg pĂ„ BjĂžrkeng Oppvekstsenter, deretter gikk jeg idrettslinja ved Bardufoss videregĂ„ende skole. Etter videregĂ„ende flyttet jeg til TromsĂž, hvor jeg fĂžrst studerte nord samisk sprĂ„k, og nĂ„ har jeg omtrent ett Ă„r igjen fĂžr jeg er ferdig utdannet sykepleier.
Jeg begynte Ă„ jobbe tidlig. Som oppvokst pĂ„ gĂ„rd lĂŠrte jeg fra ung alder at hardt arbeid betyr noe. Min fĂžrste jobb var i Forsvaret pĂ„ Skjold leir, bĂ„de pĂ„ kjĂžkkenet og som renholder. Senere har jeg jobbet pĂ„ Extra i Ăverbygd og ved Ăverbygd eldre- og omsorgssenter. Gjennom disse jobbene har jeg sett - helt konkret - hvor viktige de lokale arbeidsplassene er, og hvilken betydning solidaritet og medmenneskelighet har i et lite lokalsamfunn.
Derfor kjenner jeg ogsĂ„ pĂ„ en tung klump i magen nĂ„r jeg tenker pĂ„ at mine egne foreldre skal bli gamle i en kommune som ikke viser at de bryr seg om dem. Jeg er nesten lettet over at jeg bare har ett sett besteforeldre igjen i en kommune som gang pĂ„ gang signaliserer at eldre som bor utenfor âbyenâ ikke er like mye verdt.
Sykehjemsplasser legges ned: â Dypt skuffet
Dette kommer kanskje som en overraskelse for noen i kommunestyret: Alle Þnsker faktisk ikke Ä bo pÄ Bardufoss. Hadde vi Þnsket et storbyliv, hadde vi flyttet til TromsÞ for lenge siden.
Jeg kan ikke tale for alle i bygda, men jeg kan beskrive hvordan jeg selv opplever situasjonen: Jeg fÞler meg tilsidesatt, oversett og iblant, nÊrmest latterliggjort. Det gjÞr vondt Ä kjenne pÄ makteslÞshet i mÞte med en kommune som jeg alltid har betraktet som hjemmet mitt - men som ikke legger til rette for at jeg skal kunne bo der. Tvert imot oppleves det som at kommunen aktivt skyver oss i distriktene bort. Det er en fÞlelse jeg ikke unner noen.
Ingen skal mĂ„tte grue seg til Ă„ mĂžte alderdommen fordi kommunen prioriterer innbyggere med âriktigeâ postnumre. Ingen skal sitte igjen med inntrykket av at de ikke er verdt noe om postnummeret deres er 9334, istedenfor 9325.
Sinte og frustrerte etter vedtaket om nedlegging: â Det var dette vi fryktet
I tillegg gjĂžr det dypt inntrykk Ă„ se hvordan vĂ„re eldre i Ăverbygd blir presset ut av sine egne lokalsamfunn. Til eksempel har mine besteforeldre, som har levd hele livet sitt her - som har bygget hus og gĂ„rd, stiftet familie, fellesskap og identitet i bygda - de forteller at de ikke vil kjenne seg hjemme om de blir sendt til Bardufoss. For oss betyr nĂŠrmiljĂžet, kjente ansikter og tryggheten i bygda enormt mye, spesielt i alderdommen. Likevel opplever vi at kommunen aktivt flytter vĂ„re eldre bort fra deres hjem og nettverk, som om det ikke spiller noen rolle hvor man tilbringer de siste Ă„rene av livet. Ă bli plassert pĂ„ Bardufoss kan for mange fĂžles som Ă„ miste tilhĂžrigheten sin. Det er en form for ufrivillig rotlĂžshet - og jeg mener oppriktig at ingen eldre mennesker skal mĂ„tte avslutte livet sitt pĂ„ en mĂ„te som gjĂžr at de fĂžler seg fremmede i sin egen kommune.
Som nevnt er jeg snart ferdig utdannet sykepleier - noe jeg er svÊrt stolt av. Jeg hadde sett for meg Ä ta med meg kompetansen min hjem til MÄlselv igjen, og som sykepleier med nord samiske sprÄkkunnskaper vet jeg med sikkerhet at jeg kunne bidratt positivt i kommunen.
GĂ„r inn for Ă„ omgjĂžre sykehjemsplassene ved ĂSO
Men slik situasjonen er nÄ, er jeg Êrlig talt usikker pÄ om dagens MÄlselv er et sted jeg Þnsker at mine fremtidige barn skal vokse opp. En kommune som viser sine gang pÄ gang sine distriktsinnbyggere at de ikke er verdt noe, er ikke en kommune som skaper noen form for trygghet, fellesskap eller langsiktighet.
Jeg kjenner ogsĂ„ et sterkt behov for Ă„ vĂŠre helt ĂŠrlig om hvordan dette pĂ„virker meg i mĂžte med andre. NĂ„r venner, kolleger eller medstudenter spĂžr meg om hvordan det er Ă„ bo i MĂ„lselv, eller vurderer Ă„ flytte dit, klarer jeg ikke lenger Ă„ anbefale det. Tvert imot frarĂ„der jeg de det - konsekvent. Ikke fordi jeg ikke elsker bygda jeg kommer fra, men fordi virkeligheten jeg ser, stĂ„r i sterk kontrast til kommunens slagord «Bolyst i MĂ„lselv». Slik situasjonen er nĂ„ opplever jeg at dette ikke er noe som gjelder oss i Ăverbygd. Det er vondt Ă„ si det, men jeg kan ikke med god samvittighet oppfordre noen til Ă„ etablere seg i en kommune som viser sĂ„ tydelig at distriktene og distriktenes innbyggere ikke prioriteres.
Nye Gimlehallen â frykter at bygda stenges ute
Nye Gimlehallen: - Viktig at alle fÄr glede av hallen
Vi i Ăverbygd ber ikke om mye - det har vi aldri gjort. Mens Bardufoss fĂ„r nye turnhaller, svĂžmmehaller og skoler, sitter vi i Ăverbygd og hĂ„per pĂ„ Ă„ fĂ„ brukstid i Gimlehallen. Mens Bardufoss fĂ„r nytt syke- og omsorgssenter, sitter vi og hĂ„per at vĂ„rt eneste lokale tilbud for syke og eldre ikke blir tatt fra oss.
Jeg skriver ikke dette for Ă„ klage - jeg skriver det fordi jeg bryr meg. Jeg bryr meg om bygda mi, om naboene mine, om familien min, og om framtida til de som Ăžnsker Ă„ bo i Ăverbygd. Jeg hĂ„per oppriktig at kommunen ogsĂ„ gjĂžr det.