Herold

Med dagens kunnskap om Russlands utvikling fremstår Peter Normann Waages to Russland-bøker som et intellektuelt varsko norske politikere valgte å overse.

En retrospektiv bokanmeldelse - 35 og 13 år etter:

I Russland er et annet sted *(1990) og *Russland er sitt eget sted (2012) beskrev Waage et Russland som aldri var på vei mot å bli «som oss», men som søkte tilbake til sin egen idéhistoriske og sivilisatoriske identitet. Hans analyser var tilgjengelige i flere tiår, men ble forkastet i de norske utenriks- og sikkerhetspolitiske vurderingene. Blant russlandskjennere var dette i sin samtid et perspektiv som var omforent, og som nylig er bekreftet av eksempelvis Gudrun Persson som i boken Russian Military Thought trekker de samme grunnlinjene inn i en sikkerhetspolitisk kontekst.

Waage beskrev selv den første boken som en kulturhistorisk bruksanvisning på Russland, og det var kanskje ikke hans tanke at analysen skulle anvendes i en norsk sikkerhetspolitisk kontekst. I en tid der Vesten var euforisk over den kalde krigens slutt, advarte Waage mot å lese Russland gjennom vestlige briller og i lys av egen selvforståelse. Mens mange politikere og forskere trodde på «historiens slutt», og at demokrati og markedsøkonomi ville bre seg som en naturlov, insisterte Waage på at Russland måtte forstås som et eget sivilisasjonsprosjekt. Han pekte på at russisk politisk kultur ikke bygget på individets frihet, men på statens moralske og historiske misjon. Denne erkjennelsen burde ha vært grunnleggende for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk da vi vendte helt om fra territorielt forsvar til innsatsforsvar og «Out of Area»-operasjoner.

*Waage beskrev *allerede i 1990 hvordan russisk politikk var drevet av et dypt behov for gjenreisning, ikke bare av statsmakt, men også av stolthet og verdighet. 22 år senere, i Russland er sitt eget sted, fulgte han Putins første tiår ved makten og viste hvordan den identitetsdrevne lengselen var blitt til politisk drivkraft. Putins Russland var ikke et brudd med fortiden, men en videreføring av den. Staten og dens leder ble igjen bærer av et nasjonalt kall, og Vesten ble definert som moralsk korrumpert og truende.

Waage var ingen alarmist, men en humanist med dyp innsikt i, og respekt for, den russiske kulturen. Nettopp derfor ble han også indirekte en tidlig varsler. Hans bøker står i dag som vitnesbyrd om at kunnskapen var der hele tiden, men at norske utenrikspolitiske analytikere og beslutningstakere forkastet perspektivet og valgte å tro mer på det nye håpet enn på den faglige innsikten.

SVEIN WARA, bio

*Denne politiske *og intellektuelle blindheten må også forstås som et uttrykk for tidsånden på 1990- og 2000-tallet. I en epoke preget av liberal optimisme og troen på de grenseløse mulighetene som fulgte den kalde krigens slutt, var det få som ønsket å være festbrems. Både politikere, forskere og kommentatorer konkurrerte om å kapitalisere på de nye mulighetene - økonomisk, institusjonelt og verdimessig. De gode intensjonene i tiden var styrende, og det var verken faglig eller politisk karrierefremmende å problematisere tidsåndens politiske premisser. Troen på samarbeid, tillit og handel fungerte som moralsk filter mot ubehagelige erkjennelser, og forskningen manglet også den kritiske og faglige distansen til politikken. Å advare mot Russland ble raskt tolket som bakstreversk og kontraproduktivt - og dermed skjøvet ut av den offentlige samtalen og den politiske styringskjeden.

*Waages analyse *treffer presist inn i det som senere ble synlig for langt flere, og som overrasket norske utenrikspolitikere som hadde navigert uten innsikt i Russlands vesen. I dag er det enkelt å erkjenne at nærmest alle premisser Norge la til grunn for den dramatiske omleggingen av sikkerhetspolitikken og avviklingen av vårt territorielle forsvar manglet gyldighet, der utviklingen har gått i motsatt retning.

I lys av innsikten i Waages bøker fremstår dagens norske sikkerhetspolitiske situasjon som en varslet politisk katastrofe. Samstemte vestlige utenriks- og etterretningstjenester, sammen med like omforente rapporter fra utenrikskorrespondenter i Russland, meldte hjem i over 20 år en nærmest lineært eskalerende utvikling som gikk konsekvent i feil retning etter mars 2000 - da Putin kom til makten. Politikere så helt bort fra denne realpolitiske utviklingen, parallelt med at de også tilsidesatte tilgjengelig og etablert politisk, historisk og kulturell innsikt om Russland.

*Med et politisk selvbilde *som fredsnasjon og humanitær stormakt bygget Norge sin Russland-politikk på en grunnleggende tro på at tillit, økonomisk samkvem og internasjonale institusjoner ville dempe konflikt og avstemme mål og intensjoner over landegrensene. Denne troen overkjørte perspektiver og kunnskap som pekte i motsatt retning.

Finland og de baltiske statene bygget derimot sin Russland-politikk på tilgjengelig innsikt som samsvarte med Waages - at Russland ikke måtte vurderes i lys av Vestens intensjoner, men i forhold til sitt eget vesen og historiske mønstre. I motsetning til Norge fortsatte Finland gjennom hele den «dype freden» å bygge både sivil og militær beredskap. De satte øving av sitt forsvar på tomgang, men bygget utallige nye sivile tilfluktsrom og jobbet ufortrødent videre med å bygge en gjennomgripende beredskapsbevissthet og et folkelig eierskap til felles sikkerhet i hele samfunnet. De baltiske landene søkte seg raskt inn i NATO og EU for å søke vern mot forventningen om fremtidig russisk aggresjon, drevet av erkjennelsen av at russisk maktkultur var en konstant og en trussel som sprang ut av Russlands selvforståelse.

I dag, når Europa igjen står i skyggen av russisk imperialisme, fremstår Waages bøker som et speilbilde, ikke bare av Russland, men også av strukturelle og systemiske svakheter i vårt eget utenriks- og sikkerhetspolitiske beslutningssystem. Waages forfatterskap minner oss om at ideer former politikk, og at manglende idéhistorisk og kulturell forståelse av en motpart kan føre til strategiske selvbedrag.

Derfor bør Russland er et annet sted og Russland er sitt eget sted leses på nytt, ikke som kulturhistoriske essays, men som et retrospektivt analysegrunnlag for å forstå hvor det gikk galt. Ikke minst hvorfor andre land evnet å ta riktige beslutninger og hvordan vårt utenriks- og sikkerhetspolitiske beslutningssystem kan lære av sine feil.

*«Med visdom fattes Russland ei, *

*med vanlig mål det ei kan måles. *

*Det har sin egen særegne vei - *

*til Russland kan man bare ha tro.» *

Fjodor Tjuttsjev, russisk poet og diplomat - 1866