Herold

Som utflytta tinndøl synes jeg det er trist at følgetjenesten ble lagt ned og at det ikke synes å være noen åpenbar løsning i sikte. Spesielt siden Stortinget tilsynelatende stemte ned forslaget om å bevare følgetjenesten.

Innlegget fra Bitustøyl var et godt og opplysende innlegg. Det kan tolkes at dithen at de siste årene var følgetjenesten en tjeneste som i stor grad eksisterte på papiret, men ikke i praksis. Dette er aldri bra, og det gir verken kvalitet eller trygghet for de fødende. Innleie for å dekke ledige vakter gir ikke den samme stabiliteten, kvaliteten eller tryggheten. I tillegg koster det 2 til 3 ganger så mye. Over tid er det ikke spesielt bærekraftig.

Vi vet at befolkningen blir eldre og eldre og det blir færre yngre. Ungdomskullene blir mindre, noe som betyr at det er færre unge som kommer til å velge en helserettet utdanning. Andelen unge som velger yrkesfag er økende, mens andelen som velger studiespesialiserende er synkende. Alle modeller peker på at vi i fremtiden vil mangle helsepersonell. NAV sin årlige bedriftsundersøkelse bekrefter at vi allerede mangler helsepersonell. I tillegg peker de nasjonale trendene på at de unge ønsker å bosette seg sentralt.

Hva betyr det? Jo, det betyr at vi må tenke nytt. Ikke gi opp, men tenke nye løsninger. Det kan være ubehagelig, men det er nødvendig. For å gjøre scenarioene til skamme, må vi tenke nye tiltak nå. For Helse Sør-Øst er det allerede i 2030 estimert et behov for i overkant av 5% flere jordmødre, dette øker ytterligere frem mot 2040. Da kan vi jo bare utdanne flere? Kanskje. Den begrensende faktoren er hvor mange studenter en fødeavdeling kan ta imot. Dette fordi den enkelte studenten skal ha et visst antall fødsler for å få godkjent utdanningen. Jeg tror de fleste helseforetakene ligger opp mot denne maksgrensen på antall studenter i dag.

Jeg hadde min første vakt i ambulansetjenesten i 1994 og min siste vakt i 2024. På disse årene har jeg kun vært med på 9 prehospitale fødsler, alle uten komplikasjoner. Det interessante her er at langt på de aller fleste bodde i en radius av ca. 30 minutters kjøring til fødeavdeling.

I løpet av disse årene har jeg jobbet mye i distrikt, hvor vi også hadde oppdrag med å frakte fødende. Da var det veldig fint å kjenne «snille jordmødre» som bodde langs kjøreruten. Den tiden er forbi. Jeg tror de aller fleste nå er opptatt av fritid og familie, og slik skal det nok være.

Jeg tror ikke det er realistisk å få tilbake en stabil følgetjeneste lokalisert i Tinn når det de siste årene har vært så få følge oppdrag, og når det i tillegg ikke er vilje på Stortinget. I tillegg til bemannings utfordringer, har de fleste helseforetakene også en krevende økonomi. Når helseministeren i tillegg har signalisert at det ikke kommer flere ekstrabevilgninger, må helseforetakene prioritere de ressursene de har.

Jeg tror at det aller viktigste er en stabil og god kommunal jordmor ordning. En ordning hvor man kanskje dimensjonerer for en større dekning enn behovet tilsier. Da vil jordmødrene bli godt kjente med de gravide, og kan screene ut de som bør reise tidligere til fødeavdelingen. Dette er jordmødrene etter min erfaring utrolig gode på. De siste 15 årene av min tid i ambulansetjenesten hadde jeg i Ullensvang. Vi hadde ikke så mange fødeturer fordi jordmødrene var gode på nettopp det med å identifisere de gravide som burde reise til sykehus før fødselen starter. I tillegg hadde jordmødrene god kontakt med de gravide. Det var lav terskel for å ta kontakt, og mitt inntrykk var at de fleste tok tidlig kontakt og kjørte selv til sykehuset (2t unna). Godt samarbeid mellom følgetjeneste og sykehus. Dette bør man kunne få til i Tinn også. Når følgetjenesten med all sannsynlighet ikke blir lokalisert til Tinn, bør det være mulig å få til en informasjonsdeling mellom den kommunale jordmortjenesten og følgetjenesten. På denne måten vil følgetjenesten kunne ha den samme situasjonsforståelsen som kommunal jordmor har.

I ambulansetjenesten jeg jobbet i hadde vi god og regelmessig opplæring i fødsler, svangerskaps komplikasjoner, komplikasjoner ved fødsel og gjenoppliving av nyfødte og premature. I tillegg hadde vi også medikamenter og manuelle tiltak for å håndtere blødning etter fødsel. Det eneste jeg savnet var mulighet til å lytte etter fosterlyd, opplæring og vedlikeholdstrening i dette. Jeg tror at ambulansetjenesten i Tinn sammen med vaktlege vil ivareta den fødende på en god måte frem til jordmor kommer dem i møte. Under et slikt oppdrag vil jordmor være i samme talegruppe på sambandet som ambulansen. I tillegg er det enkelt for AMK å koble på gynekolog hvis behov. I Norge forskes det på, og prøves ut ny teknologi som gjør at f.eks. jordmor eller gynekolog (og annet helsepersonell) kan se, høre og snakke med pasienten som er i ambulansen. Dette gir nye muligheter, men det vil aldri erstatte fysisk tilstedeværelse.

Jeg tror alle er enige i at den beste og mest ideelle løsning vil være jordmor med tilstedevakt i Tinn!

Når administrasjon og politikere spilles sjakk matt av helseforetaket og Stortinget ikke overprøver dette, ser det ikke lyst ut. Og med utfordrende sykehusøkonomi, demografisk utvikling og rekrutteringsutfordringer er det nok liten sannsynlighet for at det skjer. En ser også at helsepersonell ønsker å være en del av et fagmiljø som er litt større. Dette gjør det mer utfordrende å rekruttere der fagmiljøene er små. Da er man best tjent med at partene setter seg ned sammen for å finne de beste løsningene. Kanskje også tenke litt utenfor boksen?

Hva med å starte med en workshop hvor kommunen inviterer de som protesterer, kvinner som har født, gravide kvinner, representanter fra ambulanse og legevakt, jordmødre med erfaring fra følgetjenesten samt sykehuset for å prøve å finne en mulig retning?