Herold

Et amerikansk observasjonsverktøy, som ikke er utviklet for norske forhold, måler samspillet mellom barn og ansatte i barnehagen. Hvordan er det vi bruker tiden vår?

Amerikanske forhold i barnehagen

Tar hele personalet bort fra avdelingen

Vondt å sitte i et møterom og bli «scoret»

(Oslodebatten) Bemanningen i barnehagene er presset til bristepunktet. Likevel fortsetter bydelen å innføre tiltak som ytterligere svekker hverdagen til både barn og ansatte.

Et av de mest ekstreme eksemplene er de omfattende observasjonene av ansatte på barnehagen jeg jobber i, i bydel Nordre Aker.

Alle voksne på avdelingen blir tatt ut i opptil 1,5 timer for å få tilbakemelding på hvordan vi scorer på ulike dimensjoner. Resultatet er at vi står igjen med altfor få voksne i en situasjon som allerede er sårbar.

Classroom Assessment Scoring System (CLASS) er et amerikansk observasjonsverktøy, som i utgangspunktet skal måle kvaliteten på samspillet mellom barn og voksne. At et standardisert, amerikansk system skal være fasiten for norske barnehager er i seg selv oppsiktsvekkende.

Barnehagen vår bygger på en helt annen tradisjon, med rammeplanen som vårt viktigste styringsdokument. Likevel er det CLASS som får nesten all oppmerksomhet, all tid og ressurser.

I tillegg oppleves selve gjennomføringen som både unaturlig og lite faglig forankret i norsk barnehagehverdag: En observatør utenfor barnehagen kommer inn, sitter i rommet med barna og «scorer» de voksne på ulike dimensjoner.

Samspillet mellom barn og voksne blir redusert til tall og punkter i stedet for å forstås i lys av kontekst, relasjoner og norsk barnehagepedagogikk. Det paradoksale er at rammeplanen som vår praksis skal bygge på ofte ikke får samme plass.

For barna betyr dette enda færre trygge voksne rundt seg. For oss ansatte betyr det nok en dag hvor vi løper mellom oppgaver, strekker oss lenger enn langt, og likevel klarer vi ikke å gi barna det de faktisk trenger: tid, blikk og tilstedeværelse.

Når man legger sammen ferier, avspasering, ubunden tid, møter, foreldresamtaler og pauser er realiteten brutal: Det er dager vi ikke når bemanningsnormen en eneste gang i løpet av dagen. Ikke én. Da er observasjoner som tar hele personalet bort fra avdelingen, direkte uforståelige for meg.

Hvem mener bydelen at disse observasjonene egentlig skal være til nytte for, når de gjennomføres på bekostning av den allerede kritisk lave bemanningen? Og viktigst av alt: Hvordan har barna det oppi alt dette?

Hvem har vurdert deres behov for trygge, stabile relasjoner; ikke bare på papiret, men i praksis? Hva sier det om tilliten bydelen har til sine ansatte når vi vurderes på denne måten?

I tillegg kommer den dårlige samvittigheten som følger disse møtene. Det er vanskelig å beskrive hvor vondt det føles å sitte i et møterom og bli «scoret» på amerikanske kvalitetsdimensjoner, mens du vet at barna dine mangler trygge voksne ute på avdelingen. Hele kroppen skriker etter å gå tilbake til barna. Det er der vi hører hjemme, og det er der vårt fag faktisk utøves.

Likevel tvinges vi til å sitte og høre på en gjennomgang av punktlister og tall, mens vi vet at kollegaene våre løper beina av seg for å få hverdagen til å gå rundt. Den skyldfølelsen, den klumpen i magen, burde være et varsko i seg selv.

Det snakkes stadig om «barneperspektivet», men når tiltakene som settes i verk fører til at barna får enda færre voksne rundt seg, blir dette perspektivet redusert til et moteord. Det hjelper lite med fine planer og flotte begreper når ansatte opplever mer stress av et tiltak som «liksom» skal styrke kvaliteten.

Noe er fundamentalt galt. Vi skal jobbe med kompetanse og kvalitet i barnehagen, men dette kjennes ikke riktig. Nå må vi våge å stille oss selv det viktigste spørsmålet: Gjør vi virkelig dette for barna?

Skal du søke barnehage neste år? Da bør du få med deg dette. Mener lovverket brytes i barnehagen: – Vi mener dette ikke er forsvarlig Hard nedskjæring av budsjettet for Grefsen skole – hva fører det til?