Herold

Innlegget, fra ansatte ved Nordland Teater et.al. den 23. mai i år (Helgetanker), er velskrevet og hjertelig. Det er også, dessverre, et godt eksempel på hvordan oppriktig engasjement kan ende opp med å motarbeide de interessene det ønsker å beskytte.

La oss være ærlige om hva som faktisk skjer.

Jeg vil hevde at føleri ikke er det samme som analyse. Innleggets kjerne at kultur er viktig, at den binder samfunn sammen, og at politikere må «stå i helheten». Alt dette er sant. Men det er noe påfallende som mangler: et eneste konkret forslag til hvor pengene ellers skal komme fra.

Det er lett å be politikere om å opprettholde status quo. Jeg har vanskelig for å forstå at å ikke ta noen upopulære, og nødvendige beslutninger, vil være det beste for oss? I neste omgang blir det vanskeligere, og vi kan fort ende opp med at det kuttes i alt, og i en situasjon der vår påvirkning vil vøre svært begrenset. Da vil det neppe lenger være snakk om å kutte litt i kulturskolen.

Demografien er ikke en mening – den er et faktum Rana kommune, som mange norske kommuner, møter en demografisk virkelighet som ikke kan forhandles bort med demonstrasjonstog eller leserinnlegg: Andelen eldre øker. Andelen barn og unge synker. Dette forskyver behovene i befolkningen, og det forskyver dem raskt.

Det betyr ikke at barn og unge ikke teller. Det betyr at kommunen er nødt til å flytte ressurser dit behovet faktisk vokser – mot eldreomsorg – og at dette må starte nå, ikke etter at krisen er et faktum. Skolestruktur er en del av den samme omstillingen. Å opprettholde halvtomme skoler av sentimentale grunner er ikke å beskytte barna. Det er å bruke pengene deres på tomme korridorer.

«Helheten» som argument mot helhet Innlegget etterlyser politikere som «våger å stå i helheten». Det er en formulering som kler på seg ansvar, men som i praksis brukes til å avvise alle konkrete prioriteringer. For når «helheten» betyr at ingenting kan røres – ikke skolestruktur, ikke kulturbudsjetter, ikke noe som helst – da er det ikke helheten som ivaretas. Da kastes helheten på båten.

Ekte helhetlig tenkning innebærer nettopp å erkjenne at ressurser er knappe, at valg må tas, og at en krone brukt på én ting er en krone som ikke kan brukes på noe annet. Den politikeren som lar seg presse til beslutningsvegring av velorganiserte folkebevegelser og gode historiefortellere, tar ikke ansvar for helheten. Han eller hun overlater regningen til dem som kommer etter.

Folkebevegelsen som skadet sine egne Demonstrasjonsbevegelsen mot skolestruktursaken beskrives i innlegget med stolthet. Men det er verdt å spørre: Hva ble egentlig resultatet? Forslaget ble «foreløpig lagt på is». Det betyr at de nødvendige innsparingene likevel må tas – bare et annet sted, og sannsynligvis med mindre grundig planlegging. Det er ikke en seier for barna. Det er utsettelse av en uunngåelig beslutning, med renter.

Når presset mot politikerne blir stort nok til å skape beslutningsvegring, rammes til slutt de svakeste. Ikke de som kan rope høyest.

Staten og ansvaret som ikke kommer utenfra Det er riktig at kommunene er underfinansiert, og at staten burde stille opp mer. Men her er den bitre sannheten: Staten øker ikke overføringene til kommuner som ikke viser vilje til selv å omstille. Det er ikke urettferdig – det er rasjonelt. Hvorfor bruke statlige midler på å videreføre en struktur som er tilpasset en befolkning som ikke lenger finnes?

Rana har alt å tjene på å gå foran, ta de nødvendige grepene og vise at man er i stand til å styre sin egen økonomi. Det gir troverdighet overfor staten. Det gir handlingsrom fremover. Og det gir kommunen muligheten til – på sikt – faktisk å ha råd til gode kulturtilbud, god eldreomsorg og gode skoler.

Til slutt Jeg deler ønsket om levende lokalsamfunn, gode oppvekstsvilkår og et rikt kulturliv. Det er nettopp derfor jeg mener vi ikke har råd til å la gode følelser styre i stedet for realitetene.

Den virkelige trusselen mot Ranas fremtid er ikke en skolenedleggelse. Det er en kommuneøkonomi som går over styr fordi vi ikke klarte å ta de nødvendige beslutningene mens vi ennå hadde muligheten.

Det er det vi skylder barna. Og de eldre. Og hverandre.

Hvis ikke skolen måtte betale prisen – hvem må da? Det er nettopp dette spørsmålet som bekymrer oss