Herold

Et myntfunn på nå nærmere 5.000 mynter slik som man har funnet nær Rena, er nesten utrolig.

Myntene er tydelig gjemt unna, men hvem kunne i det hele tatt gjemme unna en slik skatt i Norge på denne tida?

Vi ser at funnet karakteriseres som en vikingskatt. Men de yngste myntene er fra etter 1040, så det er riktigere å si at de er gjemt i tidlig middelalder.

Noen historikere har satt år 1000 og noen 1030 som skille mellom vikingtid og middelalder. Her er vi inne i den aller siste fasen av rikssamlingstida. Harald Hardråde fikk sitt tilnavn av helt bestemte grunner.

Skaldekvad er den aller mest pålitelige kildekategori, og Haralds profesjonelle hirdskald Tjodolf Arnorsson sier det på denne måten:

«Hærførernes herre slo heinene med vond stein. Bygdefolket ba om livet. Flammene holdt ting med ringerikingene, og dommen var tvunget på dem før ilden la seg.»

Norge var ikke samlet til ett rike før Harald Hardråde hadde slått hedmarkingene og ringerikingene for godt.

I minnekvadet over Harald ved skalden Arnor Jarleskald sier han at «Det går i ætten det, når kongen brente husene til opplendingene.»

Her er ordet «ronn» brukt for husa, og det er ordet for våningshuset på en høvdingegård. At brenningen gikk i ætta henspiller på at Harald Hardråde gjorde hva Olav Haraldsson hadde gjort før han.

Den som gjemte myntene ved Rena nærmere midten av 1000-tallet, bør være en av disse opplandshøvdingene som var slått av Harald Hardråde, fått sin hovedgård brent, men som ikke var fanget. Men hvem kunne eie så mye rikdom?

Her er det den aller største høvdingegården på Østlandet kommer naturlig inn.

Åker og Åkerfunnene er omskrevet i mange sammenhenger. Åker kommer først på fortegnelsen ved paven i 1234 over de eldste eiendommene til bispestolen på Hamar.

Åker-godset må ha vært et økonomisk fundament.

Kongen er eneste mulige donator. Men jeg har ikke sett noen antagelse om når Åker med sitt gods ble kongens eiendom. Det må ha vært ved en konfiskasjon i rikssamlingstida, og jeg har ment at de avsluttende kampene ved Harald Hardråde er eneste mulighet.

Men hvorfor nevner ikke sagaene noe navn på Åkerhøvdingen – han som sannsynligvis satt som den rikeste mannen på Østlandet?

Årsaken kan være at sjøl om han befant seg blant høvdingene som ble slått og Åker var av høvdingegardene som ble brent, kom høvdingen sjøl seg unna. Alternativt kom for eksempel en sønn seg unna og flyttet skatten med seg over tid.

Fra Mørstad kunne man ta vegen videre nordover Østerdalen eller følge Osa østover og videre over Trysil til svearnas rike. Ble forholdene slik at man kunne vende tilbake, var stedet et knutepunkt. Men personen bak den enorme skatten kom aldri tilbake.

Til sist. Er det sikkert at vi ikke har navnet på Åkerhøvdingen?

Garden het Åker fra eldgammelt av og senere fra nevnte pavebrev fra 1234 og fram til våre dager. Men sagaen ved navn Morkinskinna viser at på daværende tidspunkt kaltes garden «Skjaldarakr».

Nå vil man kanskje tolke «skjold» i første ledd som substantivet med flere betydninger. Men Skjold var også et personnavn. Det er derfor mulig at Skjold på Åker en av de store og kanskje siste høvdingene her og som man da mintes lenge i ettertid.

Harald Hardrådes harde fremferd og seier over de siste motstandere av kongedømmet, mener vi gir en sannsynlig bakgrunn for myntfunnet. Vi har som nevnt alltid holdt det for mest sannsynlig at det var da Åkergodset ble konfiskert av kongen.

At det konkret var høvdingen på Åker som gjemte myntene under sin flukt, er en hypotese. Men det stemmer tidsmessig, er geografisk naturlig, og vi har ikke fått øye på noen annen som var rik nok til å eie en slik formue.