Fellesskap: Sandefjord Sjømannsforening har skjønt det - gjør ungdommen det?
- mars kom jeg hjem til Sandefjord etter nesten tre måneder i Barentshavet. Jeg fisket snøkrabbe - en jobb så langt unna mine 30 år bak et skrivebord man kan komme.
Noe av det første som rørte meg da jeg kom hjem, var hvordan jeg ble tatt imot i Sandefjord Sjømannsforening. De fikk meg til å føle meg hjemme med én gang.
Jeg har stor familie og mange venner, men ikke alle er like heldige. I en tid hvor ensomhet har blitt en av våre største folkehelseproblemer, finnes det fortsatt steder hvor mennesker møtes ansikt til ansikt, snakker sammen og føler at de hører til et sted.
Sjøfolk har bevart en kultur for fellesskap som mange andre miljøer har mistet.Når man har levd tett sammen på havet, ofte under harde forhold og i situasjoner hvor man er helt avhengige av hverandre, oppstår det bånd som varer lenge etter at arbeidslivet er over. Det samme ser vi blant veteraner fra Forsvaret. De forstår instinktivt hvor mye et fellesskap kan bety.
Jeg tenker ofte på dette når jeg ser unge mennesker vokse opp foran skjermer. Vil de etter hvert forstå hvor viktig ekte møteplasser er? Hvor viktig det er å høre til et sted hvor ingen forventer noe annet av deg enn at du dukker opp?
Etter flere år i London lærte jeg noe nordmenn ser ut til å mangle. I England er det helt normalt å møtes på pub en vanlig ukedag, ikke nødvendigvis for å drikke mye alkohol, men for å være sammen. Vi trenger flere steder hvor mennesker kan møtes og formålet ganske enkelt er å møtes.
Behovet er prekært. I Norge ble det registrert 656 selvmord i 2025. Samtidig viser tall fra Statistisk sentralbyrå at rundt én av sju nordmenn oppgir at de er plaget av ensomhet. Én av syv!
Derfor fortjener Sandefjord Sjømannsforening ros. Og derfor håper jeg flere tidligere sjøfolk finner veien dit.
Andre yrkesgrupper burde kanskje også lære noe av dette. Et årlig treff med gamle kolleger er hyggelig, men det bygger ikke nødvendigvis fellesskap. Det gjør derimot mennesker som møtes jevnlig flere ganger i uka, gjennom mange år, og som stiller opp for hverandre når livet butter imot.
Vi snakker mye om pensjonssparing i Norge og penger til alderdommen er viktig, det. Men kanskje burde vi som enkeltmennesker også snakke mer om sosial sparing. Om å investere tid i organisasjoner, foreninger og miljøer som gjør at vi ikke blir sittende alene når arbeidslivet en dag er over. Når vi sitter der ensomme en tirsdag formiddag kan ikke pengene hjelpe oss.
Det er fellesskapet – ikke pengene – som avgjør hvordan livet blir.