Herold

Det er nesten noe rørende med Lier kommunes kjærlighet til LNFR. Landbruk, natur, friluftsliv – og reindrift, selvfølgelig. Lurer nesten på om det er noen på landbrukskontoret med en ekstra forkjærlighet for nettopp reinsdyr? Hver kvadratmeter, fra eplehager til motorveikryss, er tydeligvis et nøye bevoktet beiteområde for den menneskesky og ekstremt kartkyndige Lier-reinen. Den er så sky at ingen – verken grunneiere, turgåere eller biologer – har sett den, noensinne. Men den finnes, forsikrer plankartet. Og plankartet har aldri tatt feil, har det vel?

Det er jo betryggende at kommunen tar høyde for alle eventualiteter. I tilfelle en flokk mystiske klovdyr en dag skulle velge å teleportere seg fra høyfjellet langt nord i Buskerud og rett inn på parkeringsplassen ved Liertoppen. Da vil LNFR-feltet stå der som en varm, planfaglig favn. Noen tenker kanskje at planformål burde reflektere faktiske forhold? For en gammeldags tanke. I Lier driver man forebyggende planlegging på et helt annet nivå: Vi verner både det som er, det som var, og det som aldri kommer til å bli.

Konsekvensene? Å, bare småtterier og enda mer uforståelighet for grunneiere. At reindriftsinteresser faktisk skal ivaretas der reindrift finnes, er en selvfølge. Men når «R» settes på autopilot, blir det ikke lenger hensyn. Det blir pynt: planmessig polstring mot virkeligheten, eller bare rett og slett feil.

Det finnes alternativer, selvsagt. Man kunne jo økt bruken av hensynssoner der det faktisk foreligger dokumenterte interesser. Man kunne oppdatert planbeskrivelsen med spor av virkeligheten, kanskje til og med koblet på data fra faktiske reinbeitedistrikter. Man kunne, gud forby, snakket med de som faktisk bruker arealene til noe håndfast. Men hvorfor det, når man kan trykke LNFR på alt og sove godt om natten – trygg på at ingen skal komme her og komme her med fakta?

Så her er en beskjed fra Øverskogen: Kan vi få planformål som speiler terrenget, ikke fantasien? La «R» bety reindrift der reindrift faktisk finnes, og la resten av alfabetet få hvile. Lier trenger ikke være kommunen som roper «rein!» i skogen uten et eneste klovavtrykk å vise til. Det holder lenge å forholde seg til fakta, ikke landbrukskontorets våte drømmer – og la kartet tegnes deretter.