Kunsten å gå utenom
«Atter og fram det er like langt, forbi alle benker er like trangt.» Det var kanskje ikke helt sånn Ibsen formulerte det, da Peer Gynt kjempet seg forbi den usynlige, gåtefulle Bøygen. Men minst like mystisk som Bøygen er Lillehammer kommunes håndtering av kunstbenkene på Vingnesbrua.
I 2020 bladde fylkeskommunen og Sparebankstiftelsen opp hundretusener for kunstverket «Inverted Bridge», skapt av kunstnerduoen Lutz-Rainer Müller og Stian Ådlandsvik. De to reiste verden rundt på Google Maps i en fiktiv sirkel i forlengelsen av Vingnesbrua. Langs denne lange omveien fra Vingnes til Lillehammers østside sporet kunstnerne opp sju ulike benker og gjenskapte disse for plassering på brua, som er konvertert til gang- og sykkelvei. Men bare dager etter åpningen i 2020 fjernet Lillehammer kommune benkene igjen. Snart seks år senere glimrer de fortsatt med sitt fravær.
Kommunens forklaringer på hvorfor benkene ikke er satt tilbake, har skiftet underveis. I starten het det at benkene skulle settes ut én etter én – avhengig av hvordan «publikum reagerte». Snøbrøyting ble nevnt. Siden har det hett at benkene må vente til ny E6 står klar, fordi bruen skal kunne brukes som avlastningsvei ved omkjøring. Snøbrøyting i vinterhalvåret er selvsagt forståelig. Men argumentet om publikums reaksjon faller på sin egen urimelighet. Vi har heldigvis ikke for vane å la folks reaksjoner på kunstverk avgjøre om verket skal stilles ut eller ikke. Det hører hjemme i regimer vi ikke vil sammenlignes med. E6-argumentet er like ubegripelig, for hver sommer siden biltrafikken opphørte har kommunen plassert ut en stor, gul benk midt på brua med tilhørende blomsterkasser. Minst like vanskelig å lempes til side i en håndvending skulle det trafikale avlastningsbehovet oppstå. For en passerende bil er en hindring en hindring, enten den er kunstferdig eller kommunegul. For publikum derimot, er det åpenbart en forskjell.
Likevel står kunstbenkene altså på lager. Eller rettere sagt, de står ute. Året rundt, i vær og vind, uten tildekking, på et inngjerdet område sør for Lillehammer renseanlegg. Da kunstverket sto ferdig i 2020, tok kommunen på seg ansvaret for vedlikehold. Selv om kunstbenkene er laget for utendørsbruk, gir det ingen mening å starte kunstens «nye liv» med ti års vedlikeholdsetterslep den dagen de endelig kommer på plass. Kunstverket bærer allerede preg av den utildekkede utendørsoppbevaringen, med trebenkene fulle av svertesopp. Da GD skrev om lagringen av benkene i fjor, svarte kommunen at de skulle se på lagringen. En kan undres på hva kommunen her kom fram til, for en presenning sprenger ingen budsjetter.
Saken handler ikke bare om noen benker, men også om hvordan vi forvalter fellesskapets kunst. Den skjødesløse oppbevaringen føyer seg dessverre inn i en lang og trist rekke eksempler på hvordan offentlige virksomheter uten kunstfaglig kompetanse håndterer kunstverk de har tatt på seg å forvalte. Høgskolen i Lillehammer lot i mange år kunst for millioner fra Olympiasamlingen forfalle og brukte Sven Påhlsson verk «Red Box» som bøttekott. I Trondheim sto en Torbjørn Kvasbø-skulptur skadet i årevis i et hjørne under en gardintrapp og Oslo kommune rotet bort flere titalls Edvard Munch-verker fra Stenersen-samlingen. Her trengs en forklaring – både på lagringsforholdene og hvordan biler ser forskjell på gule kommunebenker og kunstbenker. Men aller helst: Gi oss benkene tilbake. Gå utenom, sa Bøygen. Lillehammer kommune, hva sier dere?
Her står prosjektet til 600.000 kroner og venter på at E6 skal bli ferdig