Herold

Hver dag ser jeg barn suse gjennom gatene på elsparkesykler som går altfor fort. Noen uten hjelm. De fleste stopper ikke ved overgangsfelt – mange sakker ikke engang ned. Noen kommer i full fart rett ut foran biler, som om de tror at alle rundt dem automatisk rekker å reagere.

Dette er ikke et angrep på elsparkesykler. Brukt riktig er de både praktiske og morsomme. Problemet er ikke barna.

Problemet er at altfor mange foreldre ikke bryr seg nok.

I praksis gir de et motorisert kjøretøy til et barn – uten opplæring.

Barn, inkludert tenåringer, forstår ikke automatisk forskjellen på å gå, sykle og kjøre et motorisert kjøretøy. De forstår heller ikke hvor lite tid en bilist har til å reagere når noen kommer i 20, 30 eller 40 kilometer i timen.

En tenåring som sykler rolig mot et overgangsfelt er én ting. En som kommer flyvende ut på en kraftig elsparkesykkel er noe helt annet. Bilister rekker ikke alltid å se dem – spesielt nå på våren, når vegetasjonen skjermer for sikten.

Likevel krysser mange overgangsfelt uten å stoppe, uten å gå av, og uten hjelm. Mange vet rett og slett ikke at reglene er annerledes når man kjører. De tror at så lenge de skal over de hvite stripene, er det bare å kjøre rett frem i full fart. Det er feil. Ikke bare feil – det er direkte livsfarlig. De vet ikke om blindsoner. De vet ikke at når man kjører i 20 kilometer i timen, forandrer situasjonen seg så raskt at man må sjekke flere ganger før man krysser.

Er dette tenåringens feil? Nei. Er det skolens? Heller ikke.

Er det foreldrenes? Absolutt.

Den som har kjøpt et motorisert kjøretøy til en tolv- eller trettenåring – et kjøretøy som ikke bare går i 20 kilometer i timen, men langt raskere – og ikke har gitt barnet opplæring om hvordan det fungerer i trafikken, har sviktet. Den som har kjøpt sykkelen uten å sjekke hva pengene går til, eller verre – ikke brydde seg om at den er ulovlig – har sviktet.

La meg spørre deg som leser dette: Har du virkelig brukt de siste tolv-tretten årene på å holde barnet ditt i live, bare for å sende dem ut i trafikken på noe som kan drepe dem?

Husker du alle våkenettene da de var små? Frykten for at de skulle sette noe i halsen? Husker du kanskje da de var mørkeredd og trengte at du lå ved siden av dem – fordi du ville holde dem trygge?

Tror du at bare fordi de har fått litt hormoner og kanskje vokst forbi deg, trenger de ikke lenger veiledning? For tolv-tretten år siden eksisterte de ikke. Så lite erfaring har de. Så å sende dem ut i trafikken på en elsparkesykkel som går raskere enn mange fartsgrenser i nærområdet – det er hårreisende.

Smartembed for https://www.f-b.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=93772

Jeg snakker ikke fra utsiden av dette.

Jeg bor på Rolvsøy. Sønnen min går i syvende klasse. Og flere av vennene hans kjører elsparkesykler som er ulovlige fordi de går altfor raskt.

Noen av dem vet det. De har skjønt at forsikring er et tema, og at det kan få konsekvenser. Men mange vet ikke hva det egentlig innebærer – hva som skjer hvis de er innblandet i en ulykke, hvem som har ansvar, og hvem som må betale.

Det vet jeg, fordi jeg har spurt. Jeg har snakket med dem. Og da jeg spurte hvorfor de fikk syklene når de ikke er lovlige, var svaret:

«Vet ikke. De sa bare ja, fordi jeg ville.»

Jeg vet at jeg gjør meg upopulær på dette. Men de som kjenner meg, vet at jeg alltid har vært barnas forkjemper. Jeg tar gjerne den støyten.

Så direkte til dere foreldre med barn som har elsparkesykler som går i 60 og 90 kilometer i timen:

Er dere ikke livredde?

Jeg har sett dem. På Dikeveien. Langs Rolvsøyveien på vei til McDonald's. I godt over 40 kilometer i timen. Tolv og tretten år gamle.

Elsk ungene deres høyt nok til å si nei.

Ikke bruk 10–15.000 kroner på en ulovlig sykkel fordi den er stor og tøff og kul. Bruk heller pengene på en lovlig – en med sperre på 20 kilometer i timen. Da har dere i hvert fall gjort det dere kan til å begynne med.

Og for guds skyld: lær dem trafikkreglene. Snakk med dem om hva som faktisk kan skje. Vis dem bilder eller filmer hvis det trengs. Ikke for å skremme dem til lammelse – men fordi de trenger å forstå hva de holder på med.

At de kan dø, er én ting. Men de kan også brekke nakken. Få hjerneskader. Bli lamme. Konsekvensene av én ulykke i høy fart kan vare livet ut.

Dere er fortsatt foreldre – selv om dere nå har litt mer frihet fordi ungene er mer ute, og dere kan dra på kino, på trening og ut på middag. Den friheten fritar dere ikke fra ansvaret.

Det er ikke kjærlighet å si ja til alt. Det er en abdikasjon. Ekte kjærlighet er å si nei når nei er det rette svaret – selv om det er ubehagelig, selv om de blir sinte, selv om de synes du er verdens kjedeligste.

Om noen år vil de takke deg - de vil i hvert fall ha muligheten.