Herold

Den nye kraftlinja mellom Skaidi og Lebesby reiser spørsmål langt utover energiforsyning og kostnader. Når selv dverggåsa, en kritisk truet og lovmessig prioritert art, må vike i møte med statlige utbyggingsinteresser, utfordres både troverdigheten i naturforvaltningen og verdien av artsvernet Norge selv har vedtatt.

Debatten i Dagsnytt 18 den 21. mai om kraftlinja mellom Skaidi og Lebesby illustrerte et grunnleggende problem i norsk naturforvaltning. Ordfører i Porsanger, Jo Inge Hesjevik, ga uttrykk for frustrasjon over at byggingen går for sakte og harselerte samtidig over kostnadene knyttet til tiltak for dverggås og reindrift. I den sammenheng ble også BirdLife Norges arbeid med overvåking og bevaring av dverggås gjennom mer enn 30 år trukket inn. Vår tilstedeværelse uten dokumenterte kollisjoner med dagens kraftlinjer ble dessverre misbrukt i Hesjeviks konklusjon om at kollisjonsfaren mellom fugl og kraftlinjer nærmest er teoretisk. Det er nødvendig å korrigere dette bildet.

En kamp mot utryddelse

BirdLife Norge har i flere tiår arbeidet målrettet med overvåking og bevaring av dverggåsa i Finnmark. Arbeidet har vært, og er, en del av et langsiktig arbeid med å redde arten fra utryddelse i Norge og Europa. Gjennom dette arbeidet har vi dokumentert at dverggjessene bruker områdene som nå berøres av den planlagte kraftlinja mellom Skaidi og Lebesby. Fuglene flyr jevnlig gjennom området mellom rasteområder og hekkeplasser, ofte flere ganger daglig i hekketiden. Det er derfor feil når kollisjonsfaren omtales som teoretisk.

Samtidig er det viktig å understreke at det heller aldri har vært gjennomført målrettede undersøkelser for å dokumentere kollisjonsdødelighet for dverggås i dette området. Fravær av dokumenterte funn kan derfor ikke brukes som bevis for at risikoen ikke eksisterer. Det vi derimot vet, er at kraftlinjer internasjonalt er en betydelig dødsårsak for mange fuglearter, og at gjess og andre andefugler er blant artene som er mest utsatt for kollisjoner. Dette skyldes blant annet størrelse, flygemønster og begrenset manøvrerbarhet i lufta. Vi vet også, blant annet ut fra BirdLife Norges helt ferske GPS-sporingsdata, at dverggjessene passerer de tiltenkte kraftlinjene i nettopp det høydesjiktet som luftspennet på 420kV-linjen er planlagt!

For dverggåsa er situasjonen særlig alvorlig fordi bestanden fortsatt er ekstremt liten. Den norske hekkebestanden teller i dag bare rundt 35 par. Selv om målrettet bevaringsarbeid de siste tiårene har gitt en viss positiv utvikling, er arten fortsatt kritisk truet og svært sårbar. Hvert individ har betydning for bestandens framtid.

Dverggåsa skal prioriteres

Det er nettopp derfor dverggåsa er gitt status som prioritert art etter norsk lov. Ordningen med prioriterte arter ble innført for å sikre at de mest truede artene og deres leveområder skal tillegges særlig vekt i arealforvaltningen. BirdLife Norge mener det derfor er svært alvorlig at Miljødirektoratet har gitt dispensasjon fra forskriften om dverggås for å muliggjøre byggingen av den nye 420 kV-linja gjennom Finnmark.

Regjeringen har gitt grønt lys til kraftlinja mellom Skaidi og Lebesby, og flere avbøtende tiltak er nå lagt inn for å redusere risikoen for dverggåsa. Eksisterende 132 kV-linje gjennom Stabbursdalen skal legges som jordkabel, Area Netts 66 kV-linje skal rives, og 22 kV-linja bygges om til jordkabel. På den nye 420 kV-linja skal topplinene graves ned, og det skal bygges lave master over en strekning på rundt fem kilometer. I tillegg er Statnett pålagt å betale 10,5 millioner kroner til kompenserende tiltak gjennom forvaltningsmyndighetenes nasjonale handlingsplan for dverggås.

Tiltakene endrer ikke det grunnleggende problemet. I Stabbursdalen vil kraftlinja fortsatt krysse dverggåsas trekkrute mellom rasteområder og hekkeområder. Alle gjenværende dverggjess i Europa vil i praksis måtte passere dette området mange ganger hvert eneste år. Risikoen for kollisjon vil derfor fortsatt være til stede.

Saken reiser et prinsipielt spørsmål: Dersom selv en kritisk truet og lovmessig prioritert art må vike i slike saker, hva er da prioriteringen faktisk verdt i praksis? Kostnadene er blitt et sentralt tema i debatten. Men det er viktig å holde fast ved hva disse tiltakene faktisk handler om: forsøk på å redusere risikoen for at en kritisk truet art skal påføres ytterligere belastning og i ytterste konsekvens bli utryddet. Rødlistekategorien «kritisk truet» betyr rett og slett at arten står i svært stor fare for å bli utryddet hvis de kjente negative faktorene fortsetter å virke. Når man tilfører ytterligere negative faktorer, øker denne utryddingsrisikoen, og det er summen av negative faktorer som teller.

BirdLife Norge registrerer også at Miljødirektoratet selv har uttrykt betydelig bekymring for prosessen fram mot dispensasjonen. Søknaden om dispensasjon fra forskriften om prioritering kom først flere måneder etter at konsesjonsbehandlingen var avsluttet og de sentrale premissene allerede var lagt. Da saken kom til direktoratet, var handlingsrommet i realiteten svært begrenset. Et avslag ville utløst en betydelig konflikt internt i staten. Direktoratet beskriver selv dette som en ubalanse, der hensynet til arten ikke får den plassen lovverket egentlig forutsetter.

Mangel på alternative løsninger

Et annet alvorlig spørsmål er mangelen på reell utredning av alternative løsninger. Jordkabel og sjøkabel kunne redusert risikoen for fugler betydelig, men slike alternativer ble etter vårt syn ikke vurdert grundig nok før konsesjonen ble gitt. Når luftspenn først legges til grunn som hovedløsning, blir også dispensasjonen fra artsvernet nærmest en konsekvens av tidligere valg. BirdLife Norge og Naturvernforbundet har klaget på Miljødirektoratets dispensasjon.

Da blir spørsmålet ikke bare om dverggåsa skal beskyttes, men om systemet er rigget slik at naturhensyn i praksis taper når store utbyggingsprosjekter først er besluttet. Troverdigheten til norsk naturforvaltning blir da skadelidende i en tid der tap av naturmangfold er bredt erkjent som en alvorlig samfunnsutfordring. Myndighetene understreker ofte betydningen av å ta vare på truede arter og følge naturmangfoldloven. Samtidig opplever vi i denne saken at hensynet til dverggåsa blir satt til side i en politisk styrt energiprosess.

Vi registrerer også at det fortsatt mangler en tydelig plan for hvor mye natur som skal ofres, hvilke naturverdier som skal prioriteres, og hvordan nødvendig energiinfrastruktur kan bygges uten at de mest truede artene blir taperne. Det er fullt mulig å erkjenne behovet for strømforsyning og samtidig stille spørsmål ved hvordan utbyggingene gjennomføres. Naturhensyn og energipolitikk kan ikke behandles som separate størrelser dersom målet er en bærekraftig utvikling.

Dverggåsa er blant Europas mest truede fuglearter. Norge har et stort internasjonalt ansvar for å sikre artens overlevelse etter som tilnærmet hele den ville europeiske dverggåsbestanden har fjellviddene i Finnmark som eneste yngleområde. De aller fleste individene i bestanden blir berørt av denne utbyggingen. Da må også lovverket som skal beskytte arten ha reell betydning når det oppstår konflikt mellom natur og utbygging.