Herold

Salg av kommunenes aksjer i Lofotkraft kan skli gjennom kommunestyrene uten ei forsvarlig behandling. Politikerne påtar seg et enormt ansvar, og tar stor risiko, om de velger å pisse i buksa i stedet for å jobbe strategisk med de store verdiene eierskapet i Lofotkraft representerer.

Det er bare et halvt år siden kommunestyret i Vågan sa nei til å slippe hvem som helst til som eiere i Lofotkraft. Beskjeden til Lofotkrafts styre og ledelse var klar: Vi selger ikke arvesølvet uten grundige svar og reelle alternativer. De folkevalgte krevde å få se hele bildet før de tok stilling til eierskapet i regionens viktigste infrastrukturselskap.

*Om Lofotkraft har lagt flere svar og alternativer på bordet, har det i så fall ikke nådd offentligheten. *

Likevel dukker salg av Lofotkraft-aksjer nå opp igjen. Ikke som en grundig utredet sak, men som en salderingspost i budsjettforslagene fra kommunedirektørene i Vågan og Vestvågøy.

Vågan og Vestvågøy har negativt flertall i Lofotkraft, og kan hver for seg blokkere endringer som krever vedtektsendringer. Å slippe til andre eiere enn kommunene i Lofoten, krever det. Derfor stoppet hele prosessen opp på forsommeren da Vågan-politikerne sendte saka tilbake til Lofotkraft med beskjed om å få vite mer, også om alternative løsninger. Flertallet i Vestvågøy sa ja til å endre vedtektene, men så lenge Vågan sa nei, vil det aldri kunne settes makt bak vedtaket i Vestvågøy.

Dersom Vestvågøy-politikerne, som behandler 2026-budsjettet ei uke før Vågan, salderer sitt budsjett med salg av aksjer i Lofotkraft, vil hele budsjettet stå og falle på at også Vågan fatter et vedtak som åpner for salg. At de to kommunene potensielt er så gjensidig avhengig av hverandre, utgjør en meget spesiell situasjon, i grenselandet mellom dramatikk og romantikk.

At kommunedirektøren i Vestvågøy har tatt salg av Lofotkraft-aksjer inn i budsjettframlegget, er langt mer forståelig enn at kommunedirektøren i Vågan har gjort det. Kommunedirektøren i Vestvågøy følger tross alt opp et vedtak i kommunestyret, hvor flertallet ønsket å gjøre det som måtte til for å bane vei for nye eiere i Lofotkraft.

I nabokommunen er situasjonen en helt annen: Sist gang eierskapet i Lofotkraft var innom den øverste demokratiske forsamling i Vågan, var flertallet tydelig på at de sa nei – inntil Lofotkraft kommer tilbake med flere svar og alternativer.

Kommunedirektøren i Vågan går i praksis imot et nylig fattet vedtak i sitt eget kommunestyre. Uten at nye kort er lagt på bordet, i hvert fall hva offentligheten er gjort kjent med.

*Hadde jeg vært folkevalgt i Vågan, ville jeg – i demokratiets navn – krevd svar på hvilken status fattede vedtak i kommunestyret har i administrasjonen. Eventuelt etterspurt hvilke nye momenter som har tilkommet saken som gjør at den, indirekte, fremmes igjen? *

Dette handler ikke om hvorvidt Lofotkraft skal selges, helt eller delvis.

En sak av denne dimensjonen skal belyses og utredes forsvarlig. Det handler om verdier for milliarder. Det handler om kritisk infrastruktur. Å tvinge fram et svar som en del av en presset budsjettbehandling, hvor politikerne vegrer seg for upopulære kutt, er rett og slett ikke forsvarlig.

Det er menneskelig å lete etter enkle utveier når økonomien blør. Men det er i krisetider man risikerer å gjøre de største tabbene.

Hvis flertallet i Vågan kommunestyre nå skal snu, uten å ha fått svarene de krevde i vår, mister de ikke bare troverdighet. De risikerer å selge unna enorme verdier på feil premisser.

Det vil heller ikke være akseptabelt om ordførere, kommunedirektører eller Lofotkrafts styre eller ledelse nå legger fram svar, informasjon og alternativer. Kommer dette offentligheten til del først nå, rett før kommunestyrene skal fatte sine vedtak, vil de med rette kunne kritiseres for aktivt å ha unndratt saken fra offentlig debatt.

*Salg av fellesskapets milliardverdier hører ikke hjemme på bakrommet! *

Der Lofotkraft før sommeren ensidig foreslo å berede grunnen for at KLP – og ingen andre – skulle få aksjer i Lofotkraft AS, må ei forsvarlig utredning til politikerne anrettes langt breiere.

Lofotkraft har opp gjennom årene gjort mange mislykkede forsøk på å ta del i strukturelle endringer i kraftbransjen. Nå er det kanskje på tide at kommunene, som eiere, setter seg i førersetet, og sonderer terrenget på jakt etter gode løsninger for selskapet, ansatte, kunder og eiere.

En trenger ikke se lengre enn til naboregionen Vesterålen for å finne en kommune som slapp taket i det lokale kraftselskapet, frigjorde kapital til næringsutvikling og fremdeles sitter i utbytteposisjon i en større enhet. Hadsel kommune solgte Trollfjord Kraft, frigjorde midler til næringsutvikling, men sikret seg samtidig en strategisk aksjepost i Nordkraft-konsernet.

Delvis Lofotkraft-eide Vesterålskraft ligger midt i Nordkraft-land i Vesterålen, midt mellom Nordkraft i Hadsel og Nordkraft i Andøy. Kanskje er det en strategisk dialog med Nordkraft som kan gi det hittil mislykkede oppkjøpet av Vesterålskraft et positivt utfall? Kanskje eierskapet i Vesterålen gjør at Lofotkraft samlet sett er mer attraktivt for Nordkraft, eller andre strategiske aktører?

Forskjellen på å panikkselge aksjer i Lofotkraft til hvem som helst på jakt etter kortsiktig gevinst, er noe helt annet enn å innta ei strategisk tilnærming for å oppnå langsiktige gevinster.

Tenk om eierskapet i Vesterålskraft kunne gjort Lofotkraft mer attraktiv for den største nett- og kraftaktøren i storregionen?

Innbyggere og næringslivet i Lofoten sliter med landets høyeste nettleie. Det burde være et tydelig styringssignal fra eierne at denne skal ned, men dette perspektiv virke lofot-politikerne å ha mistet fullstendig av syne.

Nå er det på tide at politikerne i Lofoten løfter blikket og tenker lengre enn neste års budsjett.

*Hvis kommunene setter seg i førersetet, og tar over de prosessene styre og ledelse i Lofotkraft ikke har klart å lande, kan: *

Dette kan faktisk oppnås ved å jobbe taktisk smart, se etter muligheter, innse sine begrensninger, og samtidig stille krav. Taktikk, strategi og forhandlingsposisjon følger hverandre.

Det første som må gjøres, er å avvise å forvalte aksjer verdt milliarder i et verbalforslag i en budsjettprosess.

Politikerne påtar seg enormt ansvar, og tar stor risiko, om det velger å pisse i buksa i stedet for å jobbe strategisk med de store verdiene eierskapet i Lofotkraft representerer.

Her og nå handler det ikke om et ja eller nei til salg av aksjer.

Det handler om å kreve en forsvarlig prosess som grunnlag for en opplyst debatt og ansvarlige beslutninger som tåler tidens tann!