Herold

Det er lett å kjenne på medfølelse først. For dette gjør vondt å være vitne til. Bodø/Glimts kvinnelag går av banen igjen, denne gangen etter et nytt stortap. 1–7 borte mot Vålerenga – og det kunne blitt mer.

Man får lyst til å gi spillerne en verbal klem. For det må være brutalt å stå i dette. Kamp etter kamp, uke etter uke, med resultater som river ned mer enn de bygger opp. Ingen kan være i tvil om innsatsen og viljen som ligger bak – det krever mot å møte opp igjen og igjen når motgangen er så massiv som den har vært denne våren.

Men så stopper det der. For hvis vi skal ta kvinnefotballen på alvor, må vi også våge å være ærlige når nivået ikke er godt nok. Og akkurat nå er det umulig å komme unna: Det Bodø/Glimt leverer i Toppserien denne sesongen, holder ikke mål.

To uavgjorte kamper er fasiten før en rekke med tap som nå har blitt både lang og deprimerende. Sju strake nederlag, flere av dem med sifre som er direkte pinlige. 1–7 mot Vålerenga føyer seg bare inn i rekken av kamper der Glimt ikke bare taper – de taper stygt.

Selvsagt vil det etter kampen pekes på at Glimt skapte et par store sjanser, og at det så glimtvis bedre ut etter pause. Og det er riktig – det fantes sekvenser som ga et visst håp. Men beklager: Det endrer ikke bildet. For helheten er fortsatt nådeløs. Et lag som slipper inn sju mål er et lag i en dyp krise.

Ja, skadelista er lang. Ja, det har vært en gjennomgående utfordring siden oppkjøringen i Spania. Og ja, det gjør noe med et lag når sentrale spillere forsvinner, og nye navn stadig må inn og fylle hull. Skaden til Cecilie Falch er bare det siste eksempelet.

Men det kan ikke være hele forklaringen. Det holder ikke lenger å ramse opp fravær som et slags forsvar hver gang resultatene blir stygge. For det handler også om hvordan laget fremstår på banen. Struktur. Valg. Plan.

For når man møter et lag som Vålerenga, som er så åpenbart bedre, må det være lov å etterlyse en tydeligere tilnærming. Litt mer kynisme. Litt mer realisme. Det er ingen skam i å legge seg lavt, pakke forsvaret og prioritere å holde målforskjellen nede. Herrelag som kommer til Aspmyra gjør det hele tiden – og de blir respektert for det.

Det er noe med stoltheten i å stå imot, i å nekte motstanderen rom, i å gjøre det vanskelig. Akkurat nå virker det som Glimt blir stående og tar imot. Kampene glir bare ut av hendene deres.

Og da blir det tungt. Ikke bare på resultattavla, men mentalt. Dette må oppleves som et mareritt i våken tilstand for spillerne. Likevel møter de opp. De trener. De spiller. De fortsetter. Det fortjener respekt.

Men respekt fritar ikke for kritikk.

For dette er også et ansvar som ligger på trenerteamet. Cato Hansen har vært en viktig del av dette laget. Han har vært med på reisen opp, og han bidro til at plassen ble sikret i fjor. Det skal ikke glemmes.

Men fotball er nådeløst når utviklingen stopper opp – eller går feil vei. Sju strake tap. Tre scoringer på åtte kamper. Minus 31 i målforskjell. Det er ikke tilfeldigheter. Det er et bilde av et lag som ikke fungerer.

Og da må spørsmålet stilles: Er dette riktig ledelse videre? Akkurat nå fremstår et trenerbytte som et stadig mer nærliggende svar.

Samtidig stopper det ikke der. For dette handler også om klubb. Om ambisjoner. Om hvor seriøst Bodø/Glimt faktisk satser på kvinnelaget sitt.

For hvis dette skal snus, holder det ikke med små justeringer. Det krever forsterkninger – reelle forsterkninger. Spillere som hever nivået, ikke bare fyller opp troppen. Det krever vilje til å investere, til å prioritere, til å gjøre det som trengs for å være konkurransedyktig i Toppserien.

Hvis den viljen ikke er der, må det være lov å stille det ubehagelige spørsmålet: Hvor alvorlig er denne satsingen egentlig?

For akkurat nå ser det bekmørkt ut.

Smartembed for https://www.an.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=347345