Herold

Kristin Brækken hadde odelen på Bleke gård etter sin mor og far Astrid og Mikal Brækken. En av Melhus’ eldste gårder som ligger på vestsiden av Gaula med utsikt over Melhus sentrum og oppover Gauldalen.

Smartembed for https://www.avisagaula.no/api/graff/v1/component/sakskompleks-tema?id=361717

Denne saken er blant de mest leste sakene i 2025. Saken ble først publisert i fjor, og er nå publisert på nytt for nye og tidligere abonnenter.

Kristin og mannen Noralf tar imot Avisa Gaula på en av de varme julidagene, byr på kald drikke og is. Kristin har forberedt seg litt ved å finne fram et gammelt slektstre som er innrammet. Der ser vi at de sønnene på gården har blitt døpt Lars siden 1600-tallet. Kristin og Noralfs første sønn, født i 1995, fikk også navnet Lars. Deres andre sønn er født i -98 og heter Erik.

– Mikal har også vært et slektsnavn på gården, så vår Lars har det som mellomnavn. Mikal het også faren min og min oldefar. Det er også mange Ole som du ser, forteller Kristin før vi går ut og setter oss med hele nedre Melhus som bakteppe.

Kan gårdshistorikken

– Det er en gammel lensmannsgård, og gården var et høvdingsete i vikingtiden. Vi har fått hørt fra vår far og bestefar om historien tilbake til 1600-tallet, og vi er 14. ledd rett nedadstigende.

Kristin har hørt mange historier, og trekker fram en av sine forfedre som var en villbasse.

– Ifølge min far og bestefar, så var Ole Olsen Bleke mest interessert i å kjøre til og fra Røros med koks. Han drakk mye, var svært livlig og hadde mange venner. Han hadde gården fra 1856 til 1895 før Olaus Olsen tok over og drev gården i to år. Olaus døde, og da måtte hans søster ta over. Hun hadde vært i Vefsn og jobbet som lærer. Hun hadde forlovet seg med en derifra, men han hadde reist til USA. Etter sju år skrev hun brev til han, der hun skrev at om han mente alvor, så måtte han komme og hjelpe henne og drive gården.

Han som ble kalt hjem, det var Kristins oldefar, Mikal Brækken, som hadde gården, sammen med Anne Olsdatter Bleke, fram til sønnen Olav tok over bruket i 1928. Mikael, som kom fra Vefsn, og det var fra ham Brækken-navnet kommer fra. Hennes far, Mikal, tok over i 1962.

Kristin har god oversikt over gårdshistorikken.

– Mikal kom hjem og giftet seg med Anne og de fikk fem barn. Det var litt nedfalls ettersom at Ole Olsen ikke var noen god gårdbruker. Bruket sto lenger opp i lia, og det var små og dårlige hus. Mikal, som hadde vært i USA, han bygde store, digre hus og etter fem unger, ble det litt dårlig med penger, så da dro han tilbake til USA. Da var han der i tre år, og da drev Anne alene med fem unger.

Den siste Mikal, han giftet seg med Astrid fra Bergen og fikk tre barn: Kristin, Monica og Camilla. Kristin traff Noralf Pallin fra Buvika, og de gifta seg og fikk to barn. Og Noralf tok Brækken til etternavn.

– Vi håper at de vil ta over etter oss. Lars og kjæresten Maren har flytta inn i kårhuset her nå, og de er interessert i å ta over gården på sikt. Vi føler oss ung og sprek vi, så vi må holde hjulene i gang, sier Kristin.

– Vi er jo bare snart i 70-årene, så det går ja, legger Noralf skøyeraktig til.

Sannheten er at Kristin er født i 1966 og Noralf ni år tidligere.

Alltid arbeid først

– Mamma var fra Bergen, så hver sommer var det storinnrykk av vestlendinger på sommerferie. De måtte være med og hesje på formiddagen, og så var det badestranda på Øysanda på ettermiddagen. Under middagen på kvelden, så brukte faren min alltid å fortelle. Han var veldig stolt av gårdshistorien, og de var veldig interessert i å høre om det. Hver sommer repeterte han gårdshistorien, så det ble spikra fast hos oss også. Det var at gården er beskrevet i norske jordbøker i år 600 etter Kristus. Det kan hende at dette er den eldste gården på Melhus. Og den har vært i slekta vår i 600 år. Før det var denne og nabogården delt mellom to brødre, og den gården var veldig stor. Den gikk fra Blekesaune, via Blekesmarka, Bleke og Blekesøyen. Den var helt fra elva og til Onstjønna mot Buvikmarka. I moderne tid var det en lensmannsgård på her hadde de god utsikt, men før der, under vikingtiden, var det et vikingsete. Før het det Blekingir som betyr der solen alltid skinner.

Kristin synes det er viktig at det blir snakket om historien.

– Har du gjennom oppveksten bli påmint at du skulle ta over gården?

– Nei, men jeg vokste opp med at jeg hadde odelen. Jeg og mine søstre som er, tre og åtte år yngre enn meg, måtte alle jobbe mye med gårdsarbeid, og det var ikke bare å dra på håndballtrening om vi skulle rote utover kornbingene. Det var alltid arbeid først.

– Hva med ferier?

– Det var noen turer til mormor på Vestlandet. Vi vokste opp i en tid der vi hadde sommerarbeid på gården når det var skoleferier.

Faren til Kristin drev med melkekyr og ga seg med det på slutten av 70-tallet. Og hest, det har det alltid vært på skolen.

– Etter at vi slutta med krøtter, planerte pappa ut jorda i to år slik at det ble kornjord. Det er en svært bratt gård.

Det er 10 år siden Mikal gikk bort og to år etterpå gikk Astrid bort. Siden da har Kristin og Noralf vært eldste generasjon på gården.

Hvem sjekka opp hvem?

– Når bestemte du deg for at du ville ta over gården?

– Jeg har alltid tenkt at det vil jeg. Og det var veldig fint at jeg ble sammen med Noralf som er interessert i det samme som meg. Yrkesvalget mitt var inspirert av Marie Rate som drev gård og var dyrlege, derfor ville jeg også bli dyrlege.

– Hvor traff du Noralf?

– Vi møttes på fest på Hølonda i 1983, mener Kristin.

– Hvem sjekka opp hvem?

– Hehe, er det ikke landbruk vi skal snakke om?

– Jo, men uten Noralf, hva hadde gården vært da?

– Du har rett i det, og det var sikkert jeg som sjekka opp han. Vi fant tonen og det var en stor fordel at vi hadde felles interesse.

Interessen var hest. Travhester.

– Vi har vært heldig og vi har jobbet hardt for å få til gode hester som har hevdet seg internasjonalt. Det har vært en bærebjelke i økonomien på gården. Vi har avlshingster og avlsmester, så slaget vårt har vært salgbart. Om en tenker drift på en gjennomsnittlig trøndersk gård som er bratt og tungvint, er ikke så lett å leve av. Nå for tiden så går det hvert fall ikke an å leve av jorda på en slik gård, så en må være litt oppfinnsom. Det var noe av det pappa sa til oss også; det er mange ressurser i en gård, men en må være litt oppfinnsom. Pappa var oppfinnsom, for da han planerte her, så hadde vi ikke god råd, og han snekret hagemøbler som han solgte, og han hadde laksefiskere her om somrene.

– Har gården fiskevald?

– Nei, men pappa samarbeida med nabogårdene som hadde eget vald. Det var vald før Bleke ble delt, og så fikk den andre gården fiskevaldet mens vi fikk den beste skogen. Det var likeverdet den gangen på 1600-tallet.

Fire dager med ferie

– Nå har vi 20 hester på gården, pluss at vi har fremmede merrer til inseminering, så på sommeren har vi ofte flere hester som kommer til hingstene våre.

– Har dere fått til å ta litt fri?

– Ja, vi hadde fire dagers ferie. Noralf og jeg var på hyttebesøk på Råkvågen og på vår egen hytte på Glåmos.

Kristin og Noralf har vært sammen i mange år, og i 2018 så kjøpte de nabogården.

– Vi bygde et hus i marka, på tomtefeltet vårt på Blekesmyra, og så bytta vi det huset mot nabogården på Tirslaugan når det kom til salgs. Da er det bra at Noralf er kjempeflink gårdbruker og en bygningsmann. Han har alltid et byggeprosjekt, og med sånn husmasse som det er her, pluss at vi kjøpte Tirslaugan som også har store hus. Det ble dobbelt så mye det, pluss hytta på Glåmos og huset i marka.

– Var du klar over hva du gikk til da du ble sammen med Kristin?

– Nja. jeg ble tilkalt som hovslager, for jeg måtte komme og sko hesten hennes etter at jeg traff henne andre gangen.

– Jeg synes han var en kjekk og barsk som en cowboy, og så var han snill og flink med dyr.

Kristin og Noralf går seg litt bort i minner og detaljer om skoing av hester og hesters lynne.

– Spørsmålet mitt var når ... begynner jeg og Kristin tar over setningen.

– ... du skulle komme hit og arbeide i hjel deg.

– hehe, ja det var her jeg skulle arbeide meg i hjel. Jeg var ikke tung å be når hun sa hun skulle ta over, men vi kunne blitt svensker. Vi gikk begge to godt tilbud fra Sverige om å bli travtrenere der. Det var ikke akkurat noe høydare å flytte hit og ta over, for det var ikke noe å leve av. Det var som Kristin sa at vi måtte finne på noe annet enn jordbruk.

– Det var viktig at vi tok over gården sammen, og faren min skjønte at det var lurt.

– Du fikk jo ikke ta over gården før du var gift med meg, sier Noralf.

– Pappa var veldig stolt over Noralf og veldig fornøyd med svigersønnen. Han synes Noralf var hendt og voldsomt til arbeidskar. Det registrerte pappa tidlig.

– Når tok dere over?

– Vi gifta oss i 1993, og tok over 1. januar 1994. Kristin ble ferdig utdanna til jul da.

– Jeg gikk på skole i Oslo, og da hadde vi med oss Shan Rags.

Det er ikke mange fra Melhus som har egen side på Wikipedia, men det har hesten Shan Rags. Han ble født i 1987 og døde i 1999. Han kjørte inn 6.205.853 kroner på ni år. Hesten fikk 70 førsteplasser.

– Vi hadde stall på Skedsmokorset og kjøpte oss leilighet i byen.

– Hva gjorde du mens Kristin studerte?

– Jeg trente hest. Og når Kristin sier at vi kjøpte oss leilighet, så var det jeg som kjøpte leilighet slik at hun hadde noe å bo i.

Appelsintre på Melhus

Kristin ble veterinær, og det er mange dyrekjære som har hatt hjelp av Kristin. Nå har Kristin egen klinikk på gården og vi får en liten titt inn der. Det er laget fin vei til klinikken som går gjennom gården. Vi tusler dit, og går gjennom frukthagen tilbake. Da prater vi om kunst.

– Bestemor hadde mange rosebusker, jeg fikk ett bedre liv etter at jeg slutta med rosebuskene hennes. Hennes busker kan du se på Buen. Der henger det store bildet som var bakteppet i Bøndernes Hus, og det ble malt fra nystu her.

Den frukthagen vi gikk gjennom, den er, som gården, inspirert fra tiden til Mikal i USA.

– Da oldefaren min kom tilbake fra California ble det planta eksotiske frukter her. Noe har overlevd som kirsebær, moreller og pærer. Mange har sånt i dag, men det var ikke så vanlig tidlig på 1900-tallet. Han hadde også appelsintre, men i dag har vi epletrær og får omtrent tre tonn epler vi leverer til press. Og så driver vi litt med ved, tar ut litt tømmer til eget bruk og så prøver vi å være selvberget. Vi prøver å få til litt business utav stalldrifta vår, og nå har vi bare egne hester og forer med egenprodusert gress og korn. Overskuddet selger vi.

– Har neste generasjon ymta frempå at de har noen planer?

– Nei, ingen konkrete planer nei. Erik er den som er hesteinteressert og liker å drive med stall og hestedrift. Han jobber nå i Skanska som sivilingeniør og har ikke bestemt seg for hvor han vil etablere seg hen. Han er ung og tar det litt som det kommer, men ettersom vi har to gårder, er Tirslaugan tiltenkt han. Lars har tenkt å ta over her på Bleke, men han er ikke så hesteinteressert. Fordelen er at han er veldig flink med maskiner og landbruk.

– Hva håper du fremtiden for gården blir?

– Jeg håper at ungdommen vil ta over og finner sin måte og drive på. Og så håper jeg at det ikke bare blir en boplass, men har en aktiv drift som er både rasjonell, økonomisk og interessant.

– Er det 100 år i eget hjem?

– Ja, det er det sikkert. Om det ikke blir her, så har vi totalt seks boenheter, så noe må vi vel finne, sier Kristin som ennå ikke har blitt 60 år.