Herold

Saken som kommunestyret skal behandle 9. desember om Store Reistad gård handler ikke bare om en hage. Den handler om hvorvidt Lier kommune skal holde fast ved driveplikten – et av de viktigste verktøyene vi har for å sikre matjord i en tid med økende press på arealene våre.

Og den handler om noe mer: om at prinsipper skal gjelde likt for alle, også når eieren er en av Liers mest profesjonelle og ressurssterke aktører på eiendomssiden.

Arealet det er snakk om, har gjennom flere tiår vært klassifisert som fulldyrka jord. Det står i AR5-registrene, det kan leses i historiske flyfoto, og kommunens fagfolk har konkludert entydig: Dette er dyrka jord av høy kvalitet, med reell produksjonsevne. Driveplikten gjelder.

Det er det ingen faglig uenighet om. Ingen.

Ja, eplehagen består uansett. Den er det ingen som utfordrer. Men dette handler om de fire dekarene som landbruksutvalgets flertall ønsker å definere som park og hage – selv om jorda fortsatt er fulldyrka. Det er i praksis å ta jorda ut av drift for alltid. Å tillate park på fulldyrka jord er en form for omdisponering. Å påstå noe annet undergraver både lovverket og tilliten til kommunens egne prosesser.

Driveplikten kan fravikes, men bare når tungtveiende grunner foreligger. Her har kommunedirektøren vært krystallklar: Slike grunner finnes ikke.

Det finnes etterspørsel etter tilleggsjord i området på Reistad. Arealet har produksjonsevne. Og driveplikten er en samfunnsplikt – ikke noe man forhandler seg ut av fordi det oppleves som upraktisk.

Driveplikten gjelder fra det øyeblikket man overtar eiendommen. Grunneier kjøpte en landbrukseiendom med fulldyrka jord, og han kjøpte den med lovpålagt driveplikt. Det er ikke et uventet ansvar, og det skal ikke være et ansvar man kan argumentere seg bort fra fordi man har andre planer.

Det er en grunn til at dette gjør meg urolig: Når profesjonelle eiendomsaktører får fritak fra driveplikt på fulldyrka jord, sender det et signal langt utover denne saken. Det signaliserer at driveplikten er fleksibel. At jordvern kan fravikes. At samfunnsplikter kan tilpasses sterke aktørers preferanser.

Når sterke aktører får unntak, blir det vanskelig å si nei til alle som kommer etter.

Dette er ikke bare en lokal sak. Det er en beredskapssak. Norges selvforsyningsgrad er allerede sårbar. Riksrevisjonen har advart. Staten har forpliktet seg til å styrke matberedskapen. Da kan ikke vi i Lier – en av landets beste landbrukskommuner – være kommunen som åpner for at matjord omdefineres til park hvis eieren ber fint nok.

Midlertidig fritak med vilkår, slik kommunedirektøren anbefaler, ivaretar både kulturlandskap og jordvern. Det er solid, juridisk og ansvarlig. Permanent fritak er det motsatte: det tar matjord ut av drift for all framtid.

Til slutt: Dette handler om hvilke prinsipper som skal gjelde i Lier. Det handler om jordvern i praksis. Det handler om forutsigbarhet og rettssikkerhet. Og det handler om likebehandling – også når de store og profesjonelle aktørene ber om unntak.

Jeg håper kommunestyret 9. desember tar innover seg hva som faktisk står på spill. Dette er et veivalg for Lier. Et prinsipielt veivalg – med konsekvenser langt utover hagen på Reistad.