Torbjørn Madsen om ADHD.

ADHD-pasientene som faller mellom to stoler

Det private og offentlige trenger hverandre. Hvis vi glemmer det, er det pasientene som taper.

I et innlegg i Aftenposten påpeker lege Henrik Vogt at vi som privatpraktiserende har en interessekonflikt knyttet til å tilby helsetjenester. Det er vi enige om, og det er rimelig å påpeke. Som Vogt selv skriver, gjelder dette langt på vei alle i fagfeltet – også avtalespesialister og fastleger.

Pasientene som kommer til oss med spørsmål om ADHD, har ofte fått avslag på henvisning i det offentlige. Prioriteringsveilederen er tydelig: Kun de med «betydelige funksjonsproblemer» har rett til utredning. Det er trolig en rimelig avgrensning i et system hvor ressursene er begrensede. Samtidig står det igjen en betydelig gruppe pasienter med moderat funksjonsfall og store subjektive plager. Plager som er tilstrekkelige til at de selv er villige til å betale for utredning.

Prisen vi tar, er for tid og kompetanse, ikke for et utfall. Vi går ikke videre med full utredning der det ikke er indikasjon, og en betydelig andel får tilbakemelding om at det ikke er grunnlag for utredning.

At noen blir skuffet over et negativt utredningssvar, er en skvis vi må tåle å stå i. Den disiplinen er det profesjonsetikken krever av oss. Dersom aktører forvalter det dårlig, må de tåle tilsyn. Vogts påminnelse om interessekonflikter er viktig. Men interessekonflikt er ikke det samme som uredelighet. Det er en risiko som må forvaltes.

Professorene Lars Lien og Solveig Klæbo Reitan viser til en fersk leder i British Journal of Psychiatry som ikke finner bevis for systematisk overdiagnostisering – flere data peker mot underdiagnostisering. Hos oss, som hos de fleste privatpraktiserende, utgjør ADHD-utredninger en liten del av virksomheten. Hadde diagnosen vært vår beitemark, slik Vogt antyder, ville vi sultet.

Som enkeltpsykologer har vi ikke definisjonsmakt over hva som regnes som et medisinsk problem. Men vi har plikt til å forvalte diagnoser faglig og etisk. Diagnoser er ressurs- og rettighetsutløsende, og vi skal ikke være slepphendte voktere av samfunnets ressurser. Det innebærer både å ikke gi diagnoser uten belegg og å sikre at de som oppfyller kriteriene, faktisk får den hjelpen de har rett på. Det private og det offentlige trenger hverandre i Norge anno 2026.

Som samfunn er vi tjent med at personer med ADHD får hjelp, noe langtidsstudier viser bidrar til bedre livskvalitet og fungering. Vi trenger at de fungerer i sine roller som arbeidstagere, fotballtrenere, samlivspartnere og foreldre.