Herold

I sitt innlegg 8. desember forsøker Tove Hofstad (V) å gjøre fire inneklemte dekar til et stort jordvernprinsipp. Det hun ikke nevner, er at dette faktisk gjelder et hjem – en eiendom der eierne ønsker en praktisk løsning, ikke en utbygging og ikke en trussel mot matjorda.

Jordvern gjelder også når det er de store aktørene som ber om unntak

Å bruke jordvernretorikk mot folks mulighet til å forvalte sin egen eiendom fremstår unødvendig dramatisk – og lite treffsikkert.

Hofstad henviser til regelverket for landbrukseiendom, men overser definisjonen:

Konsesjonsloven § 5 slår fast at en eiendom er en landbrukseiendom bare dersom den har mer enn 100 dekar totalareal eller mer enn 25 dekar fulldyrka/dyrkbar jord.

Den aktuelle eiendommen er på rundt 32 dekar. Den er altså ikke en landbrukseiendom etter loven, og bør heller ikke behandles som det.

Grunneier kjøpte ikke en landbrukseiendom, han kjøpte en stor tomt, med et nedbrent hus med stor hage. Som han ønsker å sette opp igjen slik det var.

Når kommunen likevel bruker landbruksparagrafer for å si nei til fradeling, blir det politisk klipp-og-lim. Det fremstår mest som et forsøk på å blokkere en uproblematisk løsning – ikke som reelt jordvern. Særlig når regelverket samtidig sier at Store Reistad skulle søkt om nydyrking, en søknad som uansett skulle avslås.

Dette er nydyrking da det har ligget udyrket/vært hage i over 30 år.

Gjenoppdyrking av jordbruksareal som har ligget unytta i over 30 år, regnes som nydyrking og er søknadspliktig da det skal styrke driftsgrunnlaget for driftsenheten, legge til rette for driftsmessig gode løsninger, og gi økonomiske og driftsmessige fordeler som oppnås ved nydyrkingen.

Med andre ord: det finnes ingen praktisk eller agronomisk grunn til å holde dette arealet som «jordvern», og heller ingen logikk i å nekte eierne å bruke eiendommen på en måte som faktisk fungerer.

Prinsipper skal gjelde likt for alle – også når eieren er en profesjonell aktør. Men likhet for loven betyr ikke at man skal straffe store aktører med strengere tolkning. Det betyr saklig behandling basert på realiteter.

Og om beredskapen virkelig skulle kreve det, klarer vi alle fint å pløye opp fire dekar og sette noen poteter. Det er ikke dette hjemmet Norges matberedskap står og faller på.

Dette er ikke jordvern. Dette er unødvendig byråkrati som rammer en familie – uten å gagne noen som helst.