Herold

Vi nordmenn liker å tro at vi lever i verdens mest anstendige samfunn. Og det gjør vi kanskje også, sett fra et norsk perspektiv vel og merke. Problemet er bare at anstendighet over tid kan utvikle seg til noe annet. Noe som minner litt om k*ollektiv godtroenhet med refleksvest, sykkehjelm og matpakke.*

Eva Joly og Nina Witoszek beskrev dette i Det blåøyde riket — hvordan Norge nærmest er bygget på en grunnmur av tillit. Tillit til staten. Tillit til institusjonene. Tillit til at «noen der oppe» vil oss vel.

Og ja — tillit kan være vakkert.Men overdreven tillit gjør også mennesker søvnige. Litt som når Vy innstiller fire tog på rad, halve Østlandet står fast mellom to stasjoner, og nordmenn likevel bare sukker tungt og sier:«Ja ja… det het i det minste NSB før.»

For de færreste nordmenn tror egentlig at statlige funksjonærer, politikere eller forvaltningsapparat kan fristes til å bruke makten til egne fordeler. Vi liker å tro at makt i Norge er moralsk steril. At mennesker automatisk blir bedre bare de får nøkkelkort til departementet, MacBook fra staten og et møte om bærekraft klokken 09.00.

Men historien viser jo det motsatte.Makt har stort sett gjort mennesker mindre menneskelige. Og langt mer komfortable. Og det er her den norske naiviteten blir farlig. For demokratier dør sjelden av diktatorer alene.De dør også av befolkninger som slutter å stille spørsmål. Som lydige sauer.

Vi nordmenn lider også av flere ganske spesielle syndromer. Ett av dem er det jeg vil kalle «vedtatt er vedtatt»-syndromet. Det betyr i praksis at når noe først er bestemt politisk, så behandles det som om Moses personlig kom ned fra fjellet med PDF-versjon av statsbudsjettet. Som en absolutt sannhet. Og her kunne jeg ha trukket paralleller til Israel og Palestina. Til Gaza. Om menneskelig lidelse vi alle ser på skjermene våre mens vi spiser taco og later som vi fortsatt har kontroll på verden.

Men jeg vil faktisk snakke om den norske samordningsfella. En annen form for lidelse.

Med åpenbare idiotiske konsekvenser.

En reform som i årevis ble pakket inn som et insentiv for å få folk til å stå lenger i arbeid. Nordmenn gjorde som de ble bedt om. De jobbet. Holdt ut. Sto i det. Mange med rygger som høres ut som en pose knekkebrød når de reiser seg fra sofaen.Og hva ble belønningen?

At staten hentet milliarder tilbake gjennom pensjonsordningene.

Det er egentlig ganske imponerende.

Først sier man:«Stå lenger i jobb, kjære nordmann.»

Så når folk faktisk gjør det er den den absurde stygge ironien for mange en reform som skulle få folk til å stå lenger i arbeid, for enkelte grupper endte med å gjøre det økonomisk mindre lønnsomt å gjøre nettopp det.

Det mest fascinerende er kanskje ikke at politikere vedtar slike ordninger. Politikere har alltid hatt en egen evne til å forklare ting som «nødvendige grep» mens vanlige folk sitter hjemme og forsøker å forstå hvorfor nødvendige grep alltid ser ut til å gå nedover i systemet.

Nordmenn kan jo bli rasende dersom noen tar tre smågodtbiter og betaler for to på Coop. Men når milliarder forsvinner ut av pensjonistenes lommer gjennom politiske finurligheter, da lager vi oss bare en ny kaffe og sier: «Ja ja… noen har vel tenkt på det. Hykleri eksiterer jo ikke i Norge».

Skjer det fordi pensjonister er en gruppe uten streikemulighet ? De lenker seg ikke fast til oljeplattformer. De kaster ikke maling på Monolitten.De bare sukker tungt mens de kanskje leter etter lesebrillene som allerede sitter oppå hodet.

Og dermed blir de lette å overse.

At både Arbeiderpartiet og Høyre fortsatt forsvarer store deler av denne reformen, sier kanskje mest om hvordan maktpartier over tid blir fanget i sine egne sannheter. Når prestisje blir viktigere enn å innrømme feil, oppstår en politisk kultur hvor systemet beskytter seg selv først.

Og kanskje enda verre:Det avslører en stor politisk forakt for mennesker som i liten grad har makt til å slå tilbake.

Pensjonister lager jo ikke revolusjon i Norge. De sender nødvendigvis ikke lett oppgitte leserinnlegg til lokalavisa som denne karen. Kanskje spiser de loff med brunost mens de mumler: «Dette var da voldsomt. Eller – han der masekråka samfunnskritikeren igjen !»

Det som kanskje sjokkerer meg mest, er ikke bare selve ordningene. Det er likegyldigheten rundt dem.

Den stille norske skuldertrekkingen når sårbare grupper rammes.

For vi snakker om mennesker som gjennom et helt liv gjorde akkurat det samfunnet ba dem om: Jobbet.Betalte skatt.Bygde landet.Holdt hjulene i gang.

Og nå får mange beskjed om at belønningen er å bli økonomisk finjustert av mennesker som selv har ordninger så kompliserte og fordelaktige at det antakelig kreves tre jurister, to rådgivere og en finansminister bare for å forklare hvorfor alt selvfølgelig er helt rettferdig. Samtidig som at folk oppfordres til å stå lenger i arbeid samtidig som enkelte grupper taper tjenestepensjon ved å faktisk gjøre det.

Det som gjør det ekstra absurd, er hvordan noen av de «såkalt smarteste menneskene» i norsk politikk elegant navigerer rundt de samme prinsippene de forventer at vanlige folk skal underordne seg.

Vanlige folk får høre: «Dere må stå lenger i arbeid.» Mens enkelte maktmennesker nærmest glir inn og ut av internasjonale toppjobber, foredrag, styreverv og ordninger med den smidigheten man vanligvis bare ser hos folk som har premium-medlemskap på flyplassen og gullkort på hoteller.

Da oppstår følelsen av et slags moderne molbosamfunn vi muligens bare trodde engang fantes i Danmark :De som har minst krefter må yte mer. De som allerede har mest handlingsrom, slipper lettere unna.

Og kanskje er det nettopp derfor mange nå kjenner på et gryende raseri under den norske høfligheten og blåøydheten. For til syvende og sist finnes det bare ett språk makt virkelig lytter til i et demokrati:

Aksjon og motaksjon.Stemmer og motstemmer.

Derfor håper jeg pensjonister og vanlige arbeidstakere bruker stemmeretten sin bevisst fremover. Ikke av hevn. Men som et signal om at tillit ikke er noe politikere automatisk eier.

Tillit må fortjenes. Igjen og igjen.

Jeg håper virkelig fremtidige generasjoner arver mindre lydighet og mer klarsyn. Mindre ærefrykt for titler, majoritet og institusjoner, og større evne til å se arrogansen som oppstår når mennesker med makt begynner å tro at de selv er hevet over konsekvensene av sine egne beslutninger

For kanskje er ikke den største trusselen mot Norge at folk mister tilliten til staten.

Kanskje er den største trusselen at vi stolte så mye på denat vi sluttet å følge med.