Herold

ØP har kontaktet Ole O. Hvass og Larvik kommune før dette ble publisert. Ingen av partene ønsker å kommentere innlegget.

«Det har vært et mareritt» Dette er et sitat fra eierne av Granholtet 11 i Larvik som ØP skrev om 16/05-2026.

Østlands-Posten har skrevet en artikkel om et hus i Larvik som ble bygget i 2010 og som skiftet eiere fire ganger fram til 2023. I 2023 kjøpte et samboerpar boligen som ble markedsført som en påkostet og nærmest luksuriøs bolig. Paret som kjøpte boligen i 2023, var i 70 årene og hadde en drøm om å bli boende i huset så lenge som mulig.

Larviksbloggen «Bøkebloggen» har hatt to artikler om den samme boligen tidligere med lenker til relevante dokumenter. Dagens Næringsliv har også skrevet om boligen.

Mitt engasjement i denne saken, skyldes at jeg for snart to år siden ble kontaktet av en felles bekjent av det eldre paret som er omtalt i artikkelen som boligkjøpere. Spørsmålet var om jeg kunne ta en prat med det eldre paret for å høre deres historie og gi noen råd. Jeg tok denne samtalen og rådet paret til å kontakte Larvik kommune for bistand, samt sørge for faglig og grundig gjennomgang av hele huset.

Jeg har selv opplevd en krevende byggesak i Larvik som hadde likheter med Granholtet 11. Den ble omtalt som den verste byggesaken i kommunens historie av kommunen selv. Det var samme byggmester. Boligen var Mellomgata 24. En bolig som til slutt ble påtent og totalskadd, men der ingen ble straffedømt for ildspåsettelsen.

Konklusjonen i artikkelen til ØP, er at boligen som ble bygget i 2010, er i så dårlig forfatning at den er erklært farlig å bebo. Tilstanden på bygget fra grunnforhold til mønepanner, er i en slik tilstand at fagekspertise konkluderer med at hele bygget inklusive sålen, må rives. Grunnforholdene under bygget er ustabile.

Huset lar seg ikke reparere er hovedkonklusjonen. Huset må rives. Et hus som ble kjøpt i 2023 for cirka ni millioner kroner.

Ved å lese hva som er skrevet om Granholtet 11, fremkommer det tydelig at det som er belyst, ikke dekker hele sakskomplekset.

Hvordan er en slik sak mulig?

ØPs artikkel beskriver prosessen der det eldre paret kort tid etter overtakelse, finner så mange feil og mangler at de kobler inn sitt forsikringsselskap. De kontakter tidligere eier, takstmann og megler. De kontakter kommunen for råd. De opplever liten forståelse og hjelp. De tappes helsemessig og økonomisk.

Forsikringsselskapet engasjerer kompetent fagekspertise og rapportene konkluderer med at huset er i bevegelse (!) Det synker. Det er alvorlige konstruksjonsfeil. Fare for kollaps. Kommunen får tilsendt alle rapporter.

Når begynte de alvorlige feilene å synes i boligen og hvorfor ble de først tatt tak i 13 år etter oppføring?

Larvik kommune ønsker ikke å ilegge boforbud. De forholder seg passive til tross for at det er fare for liv og helse hvis ikke huset fraflyttes slik det er definert av de fagkyndige. Kommunen hevder at de forholder seg passive da saken er gjenstand for en sivilrettslig tvist og hvor beboerne selv hadde konkludert med at de måtte flytte ut. Men er ikke dette en kommunal ansvarsfraskrivelse da kommunen er godkjennende og kontrollerende myndighet? Hva hvis beboerne ikke ønsket eller hadde hatt muligheten til å flytte?

Kommunen må vel ha vært på tilsyn? Hva er konklusjonen etter et slikt tilsyn?

Det fremkommer av ØPs artikkel, at huset manglet ferdigattest fram til 2020 da ferdigattesten fra 2010, ble gitt på uriktig grunnlag.

Hva hvis som nevnt det eldre paret ikke hadde flyttet ut og hvor huset kollapset med kommunens vitende? Basert på de fagkyndige rapportene, kunne jo en kollaps av bygningen også ha skjedd tidligere der småbarnsfamilier bodde i huset. Huset er blant annet ikke konstruert for å tåle last. Det mangler nødvendig vertikal bæring.

Ved å lese artiklene og de relevante dokumentene, kan vi få et inntrykk av hvilken situasjon det eldre paret har stått i over tid. Både økonomisk og helsemessig, har det garantert vært en enorm påkjenning.

Hva visste byggmesteren som bygde huset i 2010? De tidligere eierne, meglere og takstmenn? ØPs artikkel tegner et skremmende bilde der de alvorlige feilene ikke ble avdekket før i 2023. I 13 år hadde tre ulike familier bodd i huset som er erklært farlig å bebo.

ØP navngir de omtalte partene i sin artikkel. Derfor velger jeg å navngi byggmesteren i mitt leserinnlegg.

ØP har fremlagt saken for partene som er nevnt for å høre deres kommentarer. Jeg forventer og ønsker at dette også skjer basert på mitt innlegg.

Når huset ble søkt om å bli oppført i 2010, signerte byggmester Ole O. Hvass på en såkalt «samsvarserklæring». Han sto ansvarlig for hele prosjektet bortsett fra rørleggerarbeid kan det se ut til. En «samsvarserklæring» er selve grunnlaget for byggetillatelsen og er et rettslig bindende dokument som skal sikre at bygget føres opp i henhold til gjeldende lover og forskrifter.

Dersom byggmesteren engasjerer andre håndverkere i oppføringen av boligen, er det byggmesteren som har signert samsvarserklæring sitt ansvar og plikt, å sørge for at de besitter nødvendig kunnskap og kompetanse til å få de delegerte oppgavene.

Når byggmester Ole O. Hvass blir kontaktet av ØP vedrørende hans rolle som ansvarlig byggmester i henhold til byggesøknad og samsvarserklæring og oppføring av bygget, kan vi lese et totalt fravær av sitt ansvar så vel som fravær i elementær kunnskap og fagkompetanse knyttet til hva som forventes av han som byggmester og ansvarlig søker på samsvarserklæringen.

Hvor er byggmesterens realitetsforståelse?

ØP skrev en artikkel 16/10-1997. Artikkelen omhandler det som Larvik kommune omtaler som den verste byggesaken i kommunens historie. Det er Mellomgata 24 på Langestrand og hvor byggmesteren er den samme som på Granholtet 11. Ole O. Hvass. Når vi sammenligner disse to separate byggesakene, er det skremmende likheter. Dog fikk vi som beboerne av Mellomgata 24 boforbud av kommunen, men ikke Granholtet 11. Vi flyttet ut i leid leilighet med to små barn mens vi jobbet for å få byggmesteren til å ta ansvar. I tre år varte den konflikten. Det skulle ta ytterligere tre år av våre liv med flere rettssaker og konflikt. Vår største drøm, ble vårt største mareritt. Huset ble aldri reparert. Det brant opp.

Hvordan er det mulig for en byggmester å fortsatt kunne operere i byggemarkedet når vi ser slike resultater? Hvor mange hus er lik Granholtet 11 og Mellomgata 24 der byggmester Hvass er ansvarlig utførende?

Hva skjer med boligeiere hvis alvorlige feil og mangler oppdages ved et hus, men der byggmesteren driver et A/S og oppløser selskapet og starter et nytt? Dette kan jo bli et økonomisk ruin for boligkjøpere der de må sette sin lit til forsikringsselskapet.

Selvsagt burde det vært foretatt en gransking av alle bygg der denne byggmesteren har stått som ansvarlig søker. Dette er en kommunal oppgave i samarbeid med Direktoratet for byggkvalitet.

Det er i tillegg direkte uansvarlig å ikke avskilte slike aktører i byggemarkedet. Det svekker tilliten til bransjen ved å ikke reagere.

Hva mener Mesterbrevnemda om denne saken? Nemnda skriver på sin hjemmeside at 84 % av de som skal kjøpe håndverkstjenester føler seg trygge ved å bruke en mesterbedrift og at hele 80 % av forbrukerne forbinder mestere og mesterbedrifter med høy faglig kompetanse. Misbruk av tillit må korrigeres for å opprettholde nødvendig integritet. Av denne årsak bør nemnda kunne uttale seg om denne saken.

Men det er også en oppgave for politiet å etterforske slike saker, da det kan oppstå fare for liv og helse i tillegg til at det ikke er samsvar med hva som er omsøkt og signert og hva som faktisk er oppført. Det kan reises spørsmål om både bedrageri og dokumentforfalskning.

I forhold til ansvar og konsekvenser med overføring av såkalt signaturrett, så betyr dette at en person med signaturrett (byggmester som signerer en samsvarserklæring), uberettiget erklærer ansvar for et fagområde som personen eller firmaet ikke besitter nødvendig kompetanse eller kapasitet til å utføre. I dette ligger også å delegere oppgaver til personer som ikke besitter faglig kompetanse til å utføre oppgaver som en vet eller burde ha visst, ikke blir utført i henhold til regler og forskrifter.

Basert på hva som er avdekket i saken knyttet til Granholtet 11, mener jeg at dette bør granskes.

Larvik kommune kan på selvstendig grunnlag velge å sanksjonere. De kan sågar velge å anmelde nevnte forhold. De vurderte å gjøre dette i Mellomgata 24, men gjorde det ikke. Vil kommunen gjøre det denne gangen?

Når et relativt nybygd hus som er definert farlig å bo i og som ikke lar seg reparere, men må rives, er det selvsagt relevant å stille spørsmålet om ikke dette sakskomplekset bør granskes av flere instanser og hvor politi og påtalemyndighet er en selvskreven aktør.

Jeg legger ved artiklene som ØP skrev om Mellomgata 24 i Larvik datert 16/10-1997 og hvor kommunen selv definerer den saken som den verste i kommunens historie. Nå har vi Granholtet 11 som er en kopi av Mellomgata 24, men med cirka 30 år imellom. Samme byggmester, mange av de samme alvorlige feilene.

Det signaliseres fra forsikringsselskapet som har overtatt boligen, om at boligen nå skal selges. Det opplyses om at boligen selges med alle relevante rapporter. Jeg tolker det dit hen at boligen skal selges slik den står og ikke rives som anbefalt av de involverte fagkyndige.

Det skal bli interessant å følge denne saken videre. Ikke minst hvordan Larvik kommune vil håndtere saken hvis huset blir solgt og ikke rivning foretas, men der nye beboere flytter inn. I et hus som er erklært farlig å bo i, samt ikke lar seg reparere. Det skal også bli interessant å se om politi og påtalemyndighet ønsker å ta en nærmere kikk på denne saken.

ØP har kontaktet Ole O. Hvass og Larvik kommune før dette ble publisert. Ingen av partene ønsker å kommentere innlegget.