Herold

Jeg klarer ikke å dele entusiasmen som Høyre-politikerne viser fram i Østlandets Blad denne uken. Når Bjørn Kløvstad og Bjørn Olav Østeby smiler foran kamera og omtaler åtte tilrettelagte boliger som en stor suksesshistorie, kjenner jeg først og fremst på frustrasjon, sinne og tristhet på vegne av alle menneskene som fortsatt står uten et reelt botilbud i Nordre Follo.

For bak overskriftene og de hyggelige formuleringene finnes en virkelighet som svært mange familier i kommunen vår lever med hver eneste dag. Det handler om foreldre som begynner å bli slitne etter et helt liv med omsorgsansvar.

Det handler om voksne mennesker med varig nedsatt funksjonsevne som fortsatt bor hjemme på barnerommet sitt fordi kommunen ikke har klart å sikre dem muligheten til et selvstendig voksenliv. Det handler om familier som lever med konstant uro for framtiden og spør seg hva som skjer den dagen mor eller far ikke lenger klarer å stå i omsorgen alene.

Dette er ikke enkelthistorier. Dette er et stort og dokumentert samfunnsproblem som kommunen har kjent til i årevis.

I Nordre Follo kommunes egen boligstrategi ble det registrert 65 unge voksne med utviklingshemming over 18 år som fortsatt bodde hjemme hos foreldrene i perioden 2016–2020. Samtidig viste tall fra Husbankens boligsosiale monitor at hele 189 uføre personer i kommunen bodde hjemme hos foreldrene sine.

Når man ser disse tallene svart på hvitt, blir det vanskelig å forstå hvordan Høyre kan stå fram og nærmest erklære seier fordi det nå kommer åtte boliger.

Åtte boliger løser ikke en boligkrise som handler om langt flere mennesker. Åtte boliger endrer ikke hverdagen til de mange familiene som fortsatt står uten håp om en løsning. Åtte boliger gjør ikke at kommunen plutselig oppfyller ansvaret sitt overfor mennesker med funksjonsnedsettelser.

Det som provoserer meg mest, er at dette ikke handler om manglende advarsler eller manglende politiske alternativer. Da saken om samlokaliserte boliger ble behandlet politisk, argumenterte Arbeiderpartiet for at kommunen måtte ta en langt sterkere og mer aktiv rolle i utviklingen av tilrettelagte boliger.

Mental Helse Nordre Follo mente det samme. Vi ønsket en modell hvor kommunen selv tok større ansvar for planlegging, utvikling og realisering av boligene, nettopp fordi vi så risikoen ved å gjøre mennesker med funksjonsnedsettelser avhengige av private initiativ, utbyggere og markedsløsninger.

Høyre og flertallspartiene stemte det ned.

Det som gjør situasjonen enda mer frustrerende, er at selv etter at Høyre fikk gjennom den modellen de ønsket, har det i realiteten skjedd svært lite. Det har gått mer enn to år siden vedtakene ble gjort, og først nå kommer disse såkalte «gladnyhetene». Samtidig vet alle som kjenner slike prosjekter at disse åtte boligene heller ikke kommer til å stå klare med det første. Det vil mest sannsynlig ta ytterligere to til tre år før mennesker faktisk kan flytte inn.

Det betyr at familier som allerede har ventet i årevis fortsatt må vente enda lenger.

Foreldre som allerede er utslitte må fortsette å bære omsorgsansvaret alene. Voksne mennesker som ønsker et eget hjem og et selvstendig liv må fortsette å leve på vent. Og menneskerettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser blir igjen skjøvet fram i tid.

Likevel velger Høyre å stille opp foran kamera og fremstille dette som et stort gjennombrudd.Jeg mener det er helt feil virkelighetsbeskrivelse.

Når man leser Østlandets Blads artikkel blir det tydelig hvor sterkt markedstenkningen fortsatt preger politikken deres. Det snakkes varmt om «utbyggere», «startlån», «investeringstilskudd», «kjøpe seg inn» og hvor «raskt og billig» slike løsninger kan bli. Men nesten ingen snakker om dem som ikke har ressursene som kreves for å klare nettopp dette.

For sannheten er at ikke alle familier har økonomi til å hjelpe barna sine inn i et borettslag. Ikke alle har foreldre som klarer å navigere kompliserte søknader, Husbankordninger og økonomiske prosesser. Ikke alle har nettverk, kapasitet eller overskudd til å presse fram private løsninger. Konsekvensen kan derfor bli at de mest ressurssterke familiene innen målgruppen har størst sjanse til å lykkes, mens de mest sårbare blir stående igjen hjemme hos foreldrene sine år etter år.

Det er derfor denne saken er langt mer alvorlig enn Høyre forsøker å fremstille den som. Dette handler ikke bare om boligpolitikk. Dette handler om likestilling, menneskeverd og grunnleggende rettigheter.

Fra 1. januar 2026 ble CRPD – FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne – en del av menneskerettsloven i Norge. Det betyr at rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser nå har fått en helt annen juridisk tyngde enn tidligere, og at disse rettighetene skal veie tungt også i kommunal politikk. CRPD handler blant annet om retten til å delta i samfunnet på lik linje med andre, retten til selvbestemmelse og retten til å velge hvor og hvordan man vil bo.

Når voksne mennesker med funksjonsnedsettelser fortsatt blir sittende fast hjemme hos foreldrene sine fordi kommunen ikke har sikret nok boliger, må vi tørre å stille spørsmålet om Nordre Follo faktisk oppfyller disse rettighetene i praksis.

Derfor må jeg også stille et ærlig spørsmål til Høyre: Har dere egentlig forstått hva CRPD innebærer, eller trenger dere opplæring i hva menneskerettighetene betyr i praksis for mennesker med funksjonsnedsettelser?

For når jeg leser Østlandets Blads artikkel, sitter jeg igjen med følelsen av at Høyre fortsatt behandler dette som et spørsmål om boligmarked og samarbeid med utbyggere, mens svært mange familier opplever dette som en kamp for trygghet, verdighet og framtid.

Det blir ekstra vanskelig å forstå når de samme partiene i andre saker har vært svært offensive når det gjelder salg av kommunale eiendommer og åpning for private løsninger, men ikke har vist den samme politiske kraften og det samme hastverket når det gjelder å sikre nok tilrettelagte boliger for mennesker med funksjonsnedsettelser.

Jeg unner virkelig de åtte kommende beboerne et godt hjem og et godt liv, og jeg er glad på deres vegne. Men jeg nekter å late som om dette er en stor seier for alle dem som fortsatt venter. For bak disse åtte boligene finnes det fortsatt et stort antall mennesker som står uten løsning, uten trygghet og uten muligheten til å leve det selvstendige voksenlivet de har rett på.

Når Høyre nå feirer åtte boliger, håper jeg de samtidig spør seg selv hvor mange mennesker som fortsatt sitter hjemme hos foreldrene sine og venter på at kommunen faktisk skal ta dette ansvaret på alvor.