Herold

Kravene til de ansatte i Tromsøskolen er alt annet enn ansvarlig.

Det har værtmye oppmerksomhet rundt de 16, senere18, punktene som Arbeiderpartiet og Høyre lanserte som redningen på en kommuneøkonomi har totalhavarert under flere år med Arbeiderpartiet ved roret. Det omfattende forslaget er ikke noe annet enn en lang og argumenterende bestilling av mer rapportering og nye utredninger, og inneholder ingen konkrete tiltak for hvordan man skal snu skuta. Deretter går man til alt overmål ut og hevder at nå er det på tide å vise tverrpolitisk ansvarlighet gjennom å stemme for forslaget.

La meg ikke bruke mer tid på å få frem hovedbudskapet i mitt innlegg; Det er ikke å ta ansvar å vedta 18 punkter der man ber om mer rapportering og utredning av muligheter for å holde skuta flytende, når man allerede har styrt skuta rett på grunn.

Ansvarlighet ville vært å sette inn konkrete tiltak for å snu skuta for mange år siden, så snart man begynte å få advarsler om at isfjellet ROBEK var å skimte i farvannet. I stedet har de samme partiene som nå forsøker å fremstå som ansvarlige, fortsatt i full fart mot isfjellet med investeringer i milliardklassen innen ikke-lovpålagte oppgaver og konsekvent latterliggjort og ignorert alle advarsler som har kommet blant annet fra administrasjonen og Fremskrittspartiet.

De har stemt imot forslag som ville tatt ned kostnader på områder som ikke er lovpålagte, og ikke minst hindret at nye kostnader påføres kommunen og dens innbyggere. Disse 18 punktene og påfølgende retorikk fra Arbeiderpartiet og Høyre vitner ikke om ansvarlighet. Det lukter desperasjon lang vei, og å påstå at dette er en ansvarlig måte å forvalte innbyggerne sine liv og tjenestetilbud på, er direkte arrogant.

Som et motsvar på Arbeiderpartiet og Høyres 18 punkter, fremmet Fremskrittspartiet sitt eget forslag. Dette forslaget er langt mer konkret og inneholder tiltak som er mulige å gjennomføre på kort sikt.

Fra Fremskrittspartiets forslag er det særlig to ting jeg ønsker å peke på:

1. Dette er ikke nye forslag fra Fremskrittspartiet. Disse forslagene har vært fremmet før, mens det ennå var mulig å snu skuta, og blitt nedstemt og latterliggjort av de samme partiene som nå skal holde skuta flytende gjennom å kreve mer rapportering og utredning.

2.Punkt 1 i Fremskrittspartiets forslag var: Prinsippet «det viktigste først» legges til grunn for den kommunale virksomheten fremover. Lovpålagte oppgaver og kjerneoppgaver prioriteres, med hovedvekt på barnehage, skole, helse og omsorg og infrastruktur.Dette forslaget synliggjør den virkelige verdiforskjellen mellom de som stemte for AP/H sitt forslag og Fremskrittspartiets forslag. Fremskrittspartiet vil skjerme de lovpålagte oppgavene. Det ville altså ikke Arbeiderpartiet og Høyre være med på.

Jeg ønsker å sette fokus på en lovpålagt tjeneste som våre folkevalgte snakker alt for lite om, nemlig skole. Selv om skole tilsynelatende ikke er et interessant tema for mange politikere, så har media gjort en utmerket jobb med å peke på konsekvensene av Arbeiderpartiet sine kutt i skoleramma over år. Gjennom å sette de alvorlige avviksmeldingene fra Tromsøskolen på dagsorden, har media gjort oss oppmerksomme på hva ansatte og elever i Tromsøskolen står i hver eneste dag. Det rapporteres om alvorlig krenkende og rasistisk språkbruk, helt ned på de laveste trinnene. Alvorlige voldsepisoder mot både barn og voksne er det alt for mange eksempler på, og det å leve med trusler har blitt dagligdags for mange av de ansatte og elever i Tromsøskolen.

Vi har lengevært klar over rekrutteringsutfordringene i skolesektoren, både når det gjelder lærere og skoleledere. Jeg har god nok innsikt i saken til å vite at utfordringen er kompleks, og også nasjonal. Samtidig kan vi ikke late som om vi ikke skjønner at eskalerende utfordringer og høyrere arbeidspress som konsekvent møtes av kutt etter kutt, er en betydelig årsak til at mange ikke står i jobben som lærer. Eller at færre og færre ønsker å bli rektor. Hvilke andre yrkesgrupper ville finne seg i det de ansatte i skolen finner seg i? Og er det rart at flere og flere ikke finner seg i det, og heller tar med seg sin sårt tiltrengte kompetanse og sitt varme engasjement for barn og unge over i helt andre yrker?

Men i stedet for å love de ansatte og elevene i Tromsøskolen å prioritere dem i tiden fremover, og skjerme dem for ytterligere kutt, så møter Arbeiderpartiet og Høyre utfordringene i Tromsøskolen med å kreve at ansatte i skolen skal gjøre enda tydeligere prioriteringer i punkt 3 i sitt forslag:

Demografisk utvikling utfordrer kommunens økonomiske bærekraft. Samtidig er det færre elever og individuelle tilpasninger. Det forutsetter enda tydeligere prioriteringer i skolene innenfor vedtatte budsjettrammer med styrking av fellesskapsbaserte løsninger, slik at flere elever får et tilpasset og forsvarlig opplæringstilbud innenfor rammene av ordinær undervisning.

Forstå det den som kan.

La det ikke være noen tvil om at den nedprioriteringen av Tromsøskolen som vi har sett fra posisjonen over mange år er alt annet enn ansvarlig. Konsekvensene blir vi presentert for gang etter gang - den senere tid har det vært fokus på økt grad av vold og trusler og rekrutteringsutfordringer. Hva blir de neste konsekvensene vi blir presentert for, hvis ikke denne skuta snur?

Grunnen til at det ikke snakkes mer om skole fra posisjonen er nok manglende evne eller vilje til å sette seg inn i hva sektoren trenger, og deretter faktisk prioritere det knallhardt i den trange økonomiske situasjonen man er i. Det viser Arbeiderpartiet tydelig i sin håndtering av denne saken.

Denne økonomiskesituasjonen kunne vært unngått, hadde de påstått ansvarlige evnet å ta ansvar når de skulle. Det konstaterer vi nå at de ikke gjorde.