Herold

Det er ikke mange år siden jeg ville argumentert mot en kommunesammenslåing. Jeg har lenge ment at også små kommuner burde kunne bestå som selvstendige enheter, fordi lokal identitet, nærhet til innbyggerne og lokalt selvstyre er verdier som betyr mye. Synet mitt har ikke endret seg, men det som har endret seg er rammebetingelsene for å drive en kommune som oppfyller disse verdiene. Økte lovkrav, strengere krav til dokumentasjon og rettssikkerhet, behov for brede fagmiljøer, samt presset kommuneøkonomi gjør små kommuner ekstra sårbare. Dette er realiteter vi må forholde oss til.

Jeg bor i dag på Leknes, men bodde i flere år på Ramberg, der våre barn fikk en trygg og god oppvekst, med en god skole, en like god barnehage og et oppvekstmiljø vi fortsatt ser tilbake på med glede. Vi har fortsatt mange gode venner i kommunen. Nettopp derfor skriver jeg dette med respekt for det som er bygget opp, men også med et oppriktig engasjement for framtiden i Flakstad.

Jeg kjenner Flakstad som en kommune med sterke kvaliteter. Her finnes dyktige folk, gode fagmiljøer og en identitet ingen kan ta fra innbyggerne. Få steder ser vi det samme lokale engasjementet som i Flakstad, ikke minst innen kulturlivet. Ungdomslaget Lysbøen er bare ett av flere eksempler på hvordan frivillighet, dugnadsånd og lokal stolthet skaper levende lokalsamfunn.

Samtidig er det nødvendig å løfte blikket og se på utviklingen rundt oss. Rammevilkårene for å drive kommune har endret seg betydelig de siste tiårene. På 1990-tallet hadde Flakstad og Moskenes samlet godt over 3000 innbyggere. I dag er tallet rundt 2200. Det er en dramatisk utvikling. Færre innbyggere betyr mindre inntekter, større sårbarhet og stadig vanskeligere rammer for å opprettholde gode kommunale tjenester. Samtidig blir vi flere eldre, behovet for helse- og omsorgstjenester øker, og konkurransen om kvalifiserte fagfolk blir stadig hardere. I møte med slike utfordringer er det ofte de små kommunene som blir mest sårbare.

Målet må være å snu denne utviklingen, skape framtidstro, tiltrekke flere innbyggere og bygge sterke lokalsamfunn også i årene som kommer. Da må vi våge å stille spørsmålet om dagens kommunegrenser er et verktøy som hjelper oss godt nok, eller om de i noen tilfeller begrenser oss?

Jeg forstår også at noen kan frykte at innbyggerne i Flakstad som del av en større kommune vil miste politisk innflytelse, eller falle mellom to stoler når viktige veivalg skal gjøres. Den frykten deler jeg ikke. Både Flakstad og Moskenes har i dag dyktige og profilerte politikere, mennesker med integritet og et sterkt engasjement for sine lokalsamfunn, og jeg ser ingen grunn til å tro at dette vil endre seg i en ny kommune. Jeg har tvert imot tro på at dyktige politikere fra Flakstad og Moskenes også i en ny kommune vil være med på å forme retningen og ta ansvar for fellesskapet. Med snart fire perioder i kommunestyret i Vestvågøy er min erfaring at kommunestyret søker de løsningene som samlet sett er best. Min opplevelse er ikke at områder utenfor kommunesenteret blir oversett eller ikke tatt på alvor. Derfor har jeg tillit til at det politiske systemet også i en ny kommune vil arbeide for fortsatt trivsel, utvikling og vekst i Flakstad, Moskenes og Vestvågøy.

Skal vi lykkes bedre med å møte framtidens utfordringer, mener jeg tiden er inne for å samles i en felles kommune, ikke for å viske ut lokale særpreg, men for å stå sterkere sammen og bygge videre på det som gjør våre lokalsamfunn sterke og unike.