Herold

KrFU-leder Ingrid Olina Hovland (21) er i utakt med tiden hun lever i. Hun mener kvinner som blir gravide etter voldtekt, ikke bør ta abort. Hun vil avvikle 1. mai som fridag, og nå retter hun en anklagende pekefinger mot dem som sender ettåringer i barnehagen eller lar det offentlige ta seg av omsorgen for syke og gamle foreldre. Hvor lurt det er å gi over 80 prosent av alle norske småbarnsforeldre dårlig samvittighet, er veldig spesielt. Særlig når Hovland ikke har egne barn.

Smartembed for https://www.bygdeposten.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=283233

Barnehagene er trygge og gode. Der møter de små andre barn. Gjennom samværet med jevnaldrende og trygge voksne utvikler de sosiale ferdigheter. Det er mye pedagogikk i barnehagene, og barna lærer viktige ting som å ta hensyn til andre. Det begynner å bli ganske mange årskull med voksne mennesker som hadde sine første år i barnehage. Det er få langtidsskader å melde om.

Barnehager og offentlig eldreomsorg har endret samfunnet til det bedre. Å passe barn og stelle foreldre eller svigerforeldre på livets oppløpsside, var tradisjonelt noe kvinner drev med. Det sparte samfunnet for enorme summer, men de som utførte denne type arbeid, ble tilgodesett med null kroner i både lønn og pensjon. De endte opp som minstepensjonister og økonomisk avhengig av mannen sin hele livet. Vi får håpe at få av disse mennene var hustyranner, for kvinnene hadde rett og slett ikke råd til å skille seg.

I dag er det dessuten veldig vanskelig å betjene familiens utgifter med bare ei lønning. Da skal den ene i så fall tjene veldig godt. Dessuten er pensjonsreglene slik at jo lenger du er borte fra arbeidslivet, jo mindre får du. På toppen av det er verdien av en «gammel» utdanning liten. Kompetanse er ferskvare. Fem-seks år utenfor arbeidslivet, og du må trolig starte på omtrent med blanke ark.

La oss se for oss følgende: Du tar utdanning, og etter tre-fire år får du barn. Kanskje to–tre stykker til og med. Hvis du skal være hjemme med dem i tre år, har du plutselig vært uten inntekt i 12 år. Så må du ta ny utdanning, eller friske opp den gamle, før du kan begynne å arbeide igjen. 20 år seinere begynner dine foreldre å trenge mer hjelp. Det starter i det små, men så går det noen få år og du skal slutte i jobben for å passe dem på også. Det blir lite pensjon og råderett over egne penger av et slikt liv.

Skal KrFU-lederens «1950-tallsdrømmer» gå i oppfyllelse, må det innføres en skikkelig lønn for hjemmeværende, og det må sikres pensjonsrettigheter for omsorgsarbeid innad i familien. Hvis ikke, blir hennes forslag bare drømmerier. Dessuten er det slett ikke alle barn som har det best sammen med én av foreldrene dagen lang. Og hvor skal de egentlig finne lekekamerater på dagtid nå for tiden?