Herold

Pensjonistene i Innlandet fylke utgjør i dag rundt 23,1 prosent av den voksne befolkningen – altså nesten en firedel av de stemmeberettigede. Likevel er eldre mennesker generelt betydelig underrepresentert i organene som styrer samfunnsutviklingen. På enkelte partilister finner vi kanskje en og annen over 67 år. I fylkestingene og på Stortinget er det i praksis blitt svært sjelden. Representasjonen blir enda tynnere når det gjelder mennesker med reell erfaring som pensjonister.

Samtidig som at gjennomsnittsalderen blant folkevalgte representanter har gått systematisk ned, har gjennomsnittsalderen i befolkningen gått opp. Det betyr at avstanden mellom de som tar beslutningene og de som berøres av dem, blir stadig større. Dette er ikke bare et spørsmål om alder. Det handler om demokratisk representasjon.

I norsk politikk er vi opptatt av at ulike grupper skal være representert. Geografisk balanse på listene er viktig. Ungdom løftes fram. Kjønnsbalanse anses som en selvfølge. Mennesker med ulik kulturell og religiøs bakgrunn får stadig større plass. Alt dette er riktig og nødvendig i et moderne demokrati. Men de eldre er i liten grad med i denne bevisste satsingen, og i hvert fall sett i forhold til det høye antall eldre.

Hvorfor er det slik? Neppe fordi eldre mangler kompetanse, erfaring eller engasjement. Snarere skyldes det holdninger. Det finnes fortsatt en underliggende oppfatning om at når man blir pensjonist, er man mindre relevant, mindre omstillingsdyktig eller mindre i stand til å bidra. Det er en alvorlig feilvurdering.

Samtidig vet vi at antallet eldre vil øke betydelig i årene som kommer. Fremtidens pensjonister vil være enda mer erfarne, bedre utdannet og leve lenger. Det vil være naivt å tro at en så stor gruppe over tid vil akseptere å stå på sidelinjen mens viktige beslutninger tas.

Når en så stor del av befolkningen systematisk er underrepresentert, er det i seg selv en svakhet ved demokratiet. Hvis vi samtidig aksepterer denne utviklingen uten å gjøre noe med den, blir det også en fare. Derfor må de politiske partiene ta et tydelig ansvar.

Partienes styrer, og nominasjonskomiteer, må sørge for at eldre mennesker faktisk blir representert på valglister og i besluttende organer. Det er partistyrenes ansvar. Det må ikke være tilfeldig om en pensjonist får plass på en liste eller ikke. På samme måte som partiene arbeider bevisst for kjønnsbalanse, geografisk spredning og ungdomsrepresentasjon, må de også sikre at eldre stemmer blir hørt. For hvem taler de eldres sak om de ikke er representert?

Dette handler ikke om særfordeler for pensjonister. Det handler om å sikre et folkestyre som speiler hele befolkningen.

Et demokrati blir ikke sterkere av å stenge erfarne mennesker ute. Det blir sterkere når alle generasjoner deltar rundt samme bord.